Libyas jøder

Vi besøkte en liten utstilling om Libyas jøder i bymuseet i Netanya. Hvorfor libyske jøder i Netanya? Fordi jøder fra Libya utgjorde majoriteten av immigranter til Netanya i tiden etter Israels opprettelse. Dette er deres historie.

Under andre verdenskrig kollaborerte libyske arabere med tyskerne og hjalp dem med å samle sammen landets jøder. I 1946 ble Libyas jøder utsatt for en massakre og det ble umulig for dem å bli værende i landet. The Jewish Agency sendte en utsending ved navn Duvdevani for å redde dem. Da staten Israel ble opprettet i 1948 var det cirka 36.000 jøder i Libya. Flesteparten bodde i byene Tripoli og Benghazi, men det fantes også en jødisk befolkning på landsbygda. Jødene på bygda var veldig religiøse og ganske primitive, mens de som bodde i byene var moderne og inspirert av italiensk kultur. De libyske jødene var glade for å kunne reise til Israel. Før de dro måtte de gi avkall på alt de eide. Turen gikk via Italia – ofte med stor risiko. De libyske jødene var det eneste jødiske samfunnet hvor nesten samtlige medlemmer gjorde aliyah.

Halvparten av jødene fra Libya, cirka 14.000 mennesker, slo seg ned i Netanya, noe som gjorde at byens befolkning doblet seg i 1948. Det er to årsaker til at de bosatte seg i Netanya. For det første gjorde byens beliggenhet ved sjøen at stedet minnet dem om byene de hadde forlatt. Den andre grunnen var en palestinsk jøde som het Menachem Arkin. Han hadde vært frivillig i den britiske hæren i Nord-Afrika og var stasjonert i Tripoli. Etter krigen fikk Arkin, som kjente flere av Tripolis jøder, en ledende stilling i Netanya. Arkin oppmuntret sine jødiske venner fra Libya til å bosette seg i Netanya.

Utstillingen heter “Min mors gull”. Dette refererer ikke til gullet de libyske jødene tok med seg, men henspeiler til rådene og veiledningen som deres mødre gav dem. Immigrantene kunne ikke ta med seg så mye – bare det de kunne bære. De solgte gullsmykker og andre verdisaker for å kunne gi barna sine utdanning. Utstillingen viser eksempler på gull og broderier som de libyske kvinnene laget for å selge. I utstillingen finner man også sitater fra libyske jøder som kom til Israel og som husket på deres mødres råd og offer.

Vi ble vist rundt av Chava Appel, som er daglig leder for museet i Netanya. Museet er lokalisert i en liten bygning som en gang var Netanyas første rådhus. Her finnes blant annet kontoret til byens første ordfører, Oved Ben Ami. I 1920-årene startet Ben Ami arbeidet med å bygge Netanya – en by som i dag har passert 200.000 innbyggere. Om cirka to år vil museet flyttes til en større bygning.

Under opprøret mot Gaddafi inviterte en av revolusjonslederne de libyske jødene tilbake til Libya. David Gerbi tok ham på ordet og returnerte til Libya for å restaurere en synagoge i Tripoli. Der ble han omringet av en truende folkemengde før han ble arrestert, banket opp og utvist fra landet. Nylig dro en jødisk forretningsmann, Raphael Luzon, til Tripoli for å se om han kunne få i stand en avtale. Også han ble arrestert og utvist. Budskapet er klart: Selv ikke en eneste jøde tolereres av det nye regime i Libya.

Kilde: The Times of Israel. Oversatt av Torgeir Riska

Netanya satt verdensrekord i "sokkemosaikk"

Rekordmosaikken består av 12.000 sokker donert av Netanyas innbyggere.

Netanya kommune sikret seg i forrige måned en plass i Guinnes rekordbok for å ha laget verdens største "sokkemosaikk". Det var et lokalt kultursenter som, sammen med den italienske byen Ravenna, stod bak prosjektet. Ideen ble klekket ut av Yuti og Anat Shamai - to kunstnere fra Netanya. "Tanken var å involvere flest mulig mennesker. Vi bestemte oss for å bruke et materiale som er tilgjengelig i alle husstander og valgte derfor å satse på sokker", uttalte Yuti Shamai til den israelske avisen Yediot Aharonot.

Netanya kommune ba innbyggerne om å donere sokker til prosjektet. Men det var én betingelse. Sokkene måtte være rene. Netanyas befolkning stilte opp og til sammen ble det samlet inn 12.000 sokker. Sokkene ble satt sammen på Uavhengighetsplassen i sentrum av Netanya. Også i denne delen av prosessen stilte byens innbyggere opp og hjalp til. "Vi har laget historie med noe som er positivt, morsomt og som vil komme Netanyas befolkning til gode", sa Anat Shamai.

Den gamle rekorden bestod av 4.000 sokker.

Kilde: Yediot AharonotFoto: Chen Leopold

Ingen europeisk suksess for Maccabi Netanya

Maccabi Netanya klarte ikke å nå gruppespillet i Europa League. Fotballaget fra den israelske kystbyen ble slått ut i andre kvalifiseringsrunde av det finske laget Kuopion Palloseura. Den første kampen mellom de to lagene ble spilt i Petah Tikva 19. juli og endte med en 2 - 1 seier til finnene. Dermed måtte Maccabi Netanya vinne returoppgjøret som ble spilt i Finland en uke senere for å ha noen som helst mulighet til å avansere til tredje kvalifiseringsrunde. Scoringen til kaptein Ahmad Sabaa i det 40. minutt ble kampens eneste og Maccabi Netanya vant oppgjøret 1 - 0. Dermed endte det 2 - 2 sammenlagt, men Kuopion Palloseura gikk videre på flere scorede bortemål.

Bedre gikk det for Bnei Yehuda Tel Aviv, Maccabi Netanyas rival i den israelske toppserien, som enkelt gikk videre til tredje kvalifiseringsrunde etter å ha slått Shirak fra Armenia 3 - 0 sammenlagt. Foto: Akseli Muraja 

Mitt lille glimt fra Netanya juli 2012

Det er et privilegium å få være i Israel og Netanya nå. Mange er redde for å komme hit pga. trusler fra Iran og omliggende stater. Riktignok er truslene her, men fremfor alt blir en beriket av mange opplevelser som vi neppe vil miste. Folk er mer opptatt av dagen i dag og gjør det beste ut av den.

Siden jeg ankom 2. mai, har det bare vært et drømmevær for nordmenn. Overskyet noen dager, men det nyter vi også. Når en går i byen, søker vi automatisk den siden av gaten der det er mest skygge. Det igjen betyr at nå begynner det å bli i det varmeste laget. Men utelivet og restaurantene blomstrer for fullt. Folk i ulike aldre og nasjonaliteter nyter alt fra frokost, lunsj, middag og andre måltider til langt på natt. Dette året foregår en større renovering i sentrum som reduserer atmosfæren og restaurantlivet en del. Men til neste vår er vi blitt lovet noe helt nytt med muligheter vi aldri har sett tidligere.

Godt er det det å ha kjente rundt seg. Gerd-Lise (kona mi) har hittil hatt sitt livs lengste opphold her i Israel og Netanya. Artig er det også å hatt besøk av vår datter Elisabeth sammen med mannen sin, Oddvar i godt og vel et par uker.

I forrige uke (slutten av juni), ble skoleåret avsluttet. Det skjer med større høytideligheter en i Norge. Gatene er nå mer krydret av barn og unge hele dagen og kveldene. Men morgenfugler finnes også selv om summingen og støyen fra skolene er borte. Skoleplassene blir nå benyttet av ungdommer som spiller håndball. Men strandlivet har også blitt livligere. De nydelige sandstrendene her blir mer fylt av folk i nesten alle aldre og sjøtemperaturen er kommet opp i ca. 27 grader. Tenk om dette hadde vært i Norge!!!! Det er også utrolig å se hvordan over alt der det er aktuelt, finnes badevakter som hjelper gjestene med alt fra forbrenninger, for liten væsketilførsel, småkutt, hanker inn de mest vågale, er i kontinuerlig beredskap for å hindre ulykker og rykker raskt ut om nødvendig. Det settes store krav til badevaktene og de må hvert år bestå tester for å være godkjent. Folk og spesielt turister som kommer fra kaldere og mer regnfulle strøk, nyter strandlivet i fulle drag.

Turistene kommer i økende grad og flere språk lyder på gatene. Russere og afrikanere kommer i sterkt økende grad. Men litt over midten av juli, vil franskmennene også markere seg sterkt. Uforståelig for meg som synes mai og begynnelsen av juni er en meget god tid ved kysten da fukten i luften er perfekt.  

Varmen og kombinasjonen med den høye luftfuktigheten, er nok det folk flest klager over for tiden. På grunn av svetten, kreves det at vi er nødt å drikke flere liter fortrinnsvis vann daglig. Blir du slapp, bør en vurdere om en ikke trenger et lite tilskudd av salt. Å få i seg nok vann, er viktig for et vellykket israelsopphold på denne tiden av året. Imidlertid må en ikke bare se på svetten som en fiende; den er et svært viktig redskap til å kjøle kroppen ned. I innlandet merker en nok ikke svetten i samme grad da den fordamper lettere og dermed er drikkebehovet like stort der. Faren er at det faktiske drikkebehovet ikke kan måles ved hjelp av tørsten.

Ellers vil jeg også nevne at her har vi så mye sol at jeg får ikke vond samvittighet av å sitte inne og skrive denne hilsenen i den beste solsteiken slik som jeg ellers ville fått i Norge. Garantert godt vær under hele oppholdet og vel så det!

Markedet er vel det som minner mest om østen. Her gjelder det å ha sansene åpne. Farger, lukter, mye folk og varer i nær sagt alle varianter, finnes der. Det er støy på markedet, kraftige stemmer prøver å overgå hverandre med sine varetilbud og priser. Ekstra ille er det om fredagen etter 16.30 da varer som ikke tåler lagring til neste uke, kan du få for en slikk og ingenting. De fattige samles og mye gis bort slik at de kan bli til glede og nytte for noen under sabbaten. 

Nå er aprikos (michmich)-tiden over og mangoen tar over. Jordbærsesongen er nesten slutt, men morellene er kommet for fullt. Tomatene fikk en tøff start dette året da det var kaldt i spiretiden og prisene er deretter dvs. mellom 3 og 12 norske kroner. Krydderplantene med sine egenartede lukter er stabile stort sett hele året. Fristende, friske, solmodne produkter med østens atmosfære av kjente og ukjente slag til fantasipriser, gjør at jeg besøker jeg markedet nesten daglig. Kostholdet mitt er endret til det bedre etter hvert som jeg lærer og erfarer mer. Vi kan også få varene i dagligvarebutikker, men de har ikke det samme vareutvalget, sjarmen og prisene.

Må ikke glemme å nevne venner. Det vil nok lett bli en bok av det om den enkelte skulle beskrives og på de mange forskjellige måtene en har møtt hverandre på. Vennskapsbysamarbeidet har nok vært det viktigste grunnlaget, men mye hekter seg på etter hvert. Det er artig å oppdage felles bekjente og interesser som for eks. sist helg. En ung mann fra Jemen kom inn i min bekjentskapskrets. Hans musiker-karriere er stigende. Ble invitert med på en konsert i friluft på promenaden, en fantastisk sådan der det strømmet ut personifiserte følelser i form jazz, klezmer, israelske kjenningsmelodier og mye ukjent. Med siden av oss satt Offer Hamami som deltok på Netanyaforeningens fest sist høst. Han var hans stolte onkel og det var han som hadde mye av skylden for av han hadde havnet slik inn i musikkens verden. Må ikke glemme å si at det var gripende da noe av Edvard Griegs repertoar så levende strømmet ut av pianoet til ære for oss.

Velkommen til Israel og Netanya du også!

Smånytt fra Netanya

Ifølge en fersk undersøkelse, er Netanya en av de mest velstående og fremgangsrike byene i Israel. De åtte største byene ble tatt med i undersøkelsen og Netanya kom på tredje plass etter Tel Aviv og Rishon-Le-Zion. På spørsmål om undersøkelsen, sa ordfører Miriam Fierberg-Ikar at Netanyas innbyggere kan være stolte av Netanya, seg selv, den finansielle stabiliteten i byen og de effektive kommunale tjenestene.

Dr. Avraham Bar Menahem, den legendariske tidligere ordfører i Netanya, feiret nylig sin 100 årsdag! Denne meget beleste herre var en av grunnleggerne av Netanya. En rekke prominente gjester var til stede på denne spesielle begivenheten inkludert president Shimon Peres, tidligere ordfører Netanya, Yoel Elroy, Chief Rabbi av Tel Aviv, Yisrael Lau , og presidenten i det hebraiske universitetet, Menachem Ben Sasson. Ordfører Miriam Fierberg-Ikar kommenterte kvelden med å si at Bar Menachem var en del av generasjonen med helter og kjemper. Han ble en briljant lovkyndig, men var snekker før han gjorde Aliyah. Bar Menachem takket ordføreren for hennes varme ord og understreket at med hennes inntreden i kontoret som ordfører i Netanya har hun gjort byen til en diamant. "Jeg sier ikke dette alene, men sammen med 200.000 innbyggere." Kvelden ble avsluttet med hans barn, barnebarn og oldebarn sang den israelske sangen "Et tegn på at du er ung".Noen av de mange boligblokkene som stadig popper opp i Netanya