Hva gjorde du i sommer?

Hva gjorde du i sommer? Drømte du om å ligge på en sandstrand og høre bølgeskvulp og barn som leker? Drømte du om å våkne hver morgen til strålende sol og god temperatur? Hva med yrende folkeliv om kveldene uten å være redd for å være ute?

I to måneder denne sommeren har denne drømmen vært en realitet for min del. Misunnelig? Det burde du være... For en flottere sommer skal du lete lenge etter!

Det var med en stor spenning og forventning at jeg satte meg på flyet på Sola flyplass 4. juni, med nesen vendt mot Israel og Netanya. Ja, jeg hadde vært i landet før, da med Smyrna bibelskole i 2004, men aldri vært der så lenge eller alene. Magefølelsen sa sitt denne dagen, men en ting visste jeg allerede da: Denne sommeren kom til å bli spesiell!

Etter en mellomlanding i Frankfurt var jeg fremme i Tel Aviv. All utsjekking gikk helt strålende, og jeg kunne gå mot "nothing to declare"-utgangen. I adkomsthallen stod Mikael Luikert og tok i mot meg med hotellskiltet. Hotel Orit - det skulle både bli mitt hjem og arbeidssted i åtte uker.

Fra dette tidspunktet og frem til nå - åtte uker senere, og vel hjemme i Norge - har alt vært helt fantastisk! Jeg vet ikke hvordan jeg ellers kan beskrive det. Ord blir liksom bare så klumsete når jeg skal fortelle hva jeg har opplevd. Det er en kristen sang som sier: Det kan ei forklares, men blott kun erfares... Dette er en realitet også her!

En vanlig dag i Netanya begynte med en lang frokost ute i hagen, 28 - 30 grader i skyggen, og utennoen fare for å få en kjølig vind. Hadde jeg fri fra hotelljobben, var det ofte en utflukt som var på programmet. Netanya ligger så sentralt til det meste, at det bare var å hoppe på en buss eller et tog. Øst, nord eller sør og du var i Jerusalem, Haifa, Tel Aviv, Genesaret etter kort tid!

Skulle jeg derimot jobbe kveldsskift var stranden en av mine førstre prioriteringer. Å gå på byen og i butikker: Det var noe du drøyde med til solen var gått ned, i hvert fall for min del.

Så slik gikk dagene og ukene, og faktisk også månedene... Kjedelig??? På ingen måte! Israel, folket, religionene, kulturen, dagsrytmen... Jeg vil mer enn gjerne ned igjen!

Hotell Orit er et svensk eid, kristent hotell som drives av "Venner av Israel" i Sverige. Det er et veldig lite hotell med bare 7 rom, og med bra standard. Alle rom har aircondition og eget bad og dusj. De aller fleste rom har også balkong. 

Stranden i Netanya. Helt fantastisk!!! Vannet holdt rundt 30 grader vil jeg tro, så avkjølingfikk et litt annet innhold her. 

Netanya er ikke en liten småby lenger. Her ser dere byen fra oppsiden! For det er også mulig her i Netanya: Å se byen fra luften. Hvordan? Jo, blant annet med paragliding. Og vet dere: Det er ikke så skummelt som det kanskje høres ut som!

Paragliding. Du har en guide med deg som gjør alt arbeidet, og du kan bare slappe av og nyte utsikten. Hvis du vil, tilbyr også guiden deg å gjøre noen triks i luften, men det er frivillig. Noe dyrt er det, men spør du meg så var det verdt pengene. 250 shekel for ca. 20 minutter. Her må dere huske på at du sannsynligvis ikke gjør dette så mange ganger i løpet av livet ditt. For meg kommer dette i hvert fall til å bli noe jeg vil gjøre neste gang jeg kommer til Netanya!

Idyllisk? Maten smaker ofte best utendørs!

En liten del av strandpromenaden i Netanya. Kjempeherlig å gå her langs stranden. Ved strandpromenaden er det også satt ut benker, drikkefontener, restauranter, lekeparker sittegrupper med skygge, treningsapparater og til og med gratis digitalvekter for de som savner det!

Frihetsplassen i Netanya. Byen vekkes til liv hver eneste kveld. Til og med små barn er ute til midnatt, og fremdeles har jeg til gode å se tydelige beruset folk her! Yrende folkeliv, folkemusikk, dans, oppvisninger og festivaler var det derimot masse av!

Ordførerdelegasjonen fra Netanya

"Er jeg i Israel eller Norge?" undret Netanya-ordfører Miriam Feirberg-Ikar da hun noe trett etter flyturen kom ut i velkomsthallen på Sola og ble først møtt av to store israelske flagg. "Trykket jeg hadde i ørene og ubehaget forsvant med ett da jeg så flaggene og velkomstkomiteen."

En delegasjon på til sammen sju representanter fra Netanya kommune, var nå ankommet Stavanger. Mandagen begynte med møter med kommunale representanter i Stavanger kommune. Ordfører Leif-Johan Sevland begynte med å ønske velkommen og snart var dialogen i gang. Vennskapsbyene, deres ressurser, muligheter og forslag, ble presentert for hverandre. At tiden gikk fort, var det ingen tvil om. En bedre lunsj i Søemandsforeningen fulgte så før deltakerne fortsatte med individuelle samtaler.

Om kvelden var vi invitert til Karen og David Bruns på Ormøy. Det var helt uvant for våre venner da de måtte kjøre over flere broer og øyer for å komme fram. Utsikten imponerte og det samme gjorde marinaene vi passerte. Dette har lenge vært en ønskedrøm å få til i Netanya, men har så langt blitt liggende i ro i planleggingsskuffen. De velstelte trehusene og hagene imponerte storlig. Hjertevarmen til Karen og David slo imot dem da de ble ønsket velkommen. Selv den kalde vinden som da feide over stedet kunne ikke ta knekken på inntrykket til hagen, de mange vekstene, stranden og marinaen. Inne i stuen ble de stående og beundre utsikten som om det var et eventyr de var ført inn i. Maten og de mange interessante samtaleemnene gjorde også sitt til at kvelden gikk så mye fortere enn beregnet.

Neste dag gikk vi om bord i turistbåten som førte oss inn i Lysefjorden der det idyllisk øylandskapet med den storslåtte naturen, hytter, hus og fossefall gjorde et dypt inntrykk på delegasjonen. Prekestolen sto i sin majestet og da jeg kommenterte at oppå den kunne vi være på lørdag om været holdt, steg forventningen ytterligere. Fotoapparatet til Boris, knipset vel 1000 bilder av i løpet av oppholdet. 

En buss sto på kaien for å bringe oss videre til Hidra utenfor Flekkefjord. Våre gjester forsto etter hvert at dette var ikke et standard delegasjonsbesøk og var noe usikre på det som var i vente. Bo i et båthus? En plass måtte vel grensen gå? Men Finn og Gunnar sto klar og ønsket varmt velkommen til dette ferieparadiset. Kveldsmaten sto klar og kaffelukten hang i luften. Ingen trengte å anstrenge seg for å sette samtalen i gang. Det virket som vi hadde kjent hverandre i lang tid og ikke bare i to døgn. Hvordan kunne det ha seg at det ikke ble mørkt her om kveldene? Tenk å kunne sitte her og nyte naturen til langt på natt?

Neste morgen troppet fire av gjestene våre opp for å fiske. Sjøen lå blank som et speil og endene svømte rundt for å finne ut om vertsfolkene ikke snart kom med maten. Snart tøffet båten mot en av distriktets mange fiskeplasser. En god time senere hører vi stemmen til Boris: "Jeg har reddet fiskernes ære. Jeg har fått en fisk!"

"Vel, min var mye større. Det eneste problemet var bare at jeg ikke fikk den over ripa!" lød et nytt rop fra Dov. Noen forbipasserende kommenterte: "Fisken er vel den eneste skapningen her i verden som vokser etter sin død." Stemningen var i alle fall på topp. Etter frokost ble det sightseeing, det vil si en kombinasjon av båt- og gåtur. Like forbauset var de over de varierte naturperlene. "Hadde jeg visst dette, skulle jeg visselig ha fått med mannen min", sier Miriam med trykk i stemmen. "Men jeg håper vi får komme igjen!"

En rekke telefoner kom til ordføreren. Senere fikk vi vite at 60 raketter var skutt mot Sderot som ligger nær Gaza. Sist natt hadde myndighetene der besluttet at skolene skulle stenges. Om morgenen hadde noen raketter rasert en skole, men heldigvis var den da tom. Miriam hadde sagt på strak arm at Netanya ville ta imot 500 flyktninger derfra. Dette igjen medførte at hun måtte avbryte besøket her i Norge snarest mulig. Billettendringen kom i orden med avreise 17. mai.

Men først gikk turen til Isbua hvor israelsvenner hadde duket til fest. På menyen sto det fersk fisk som naturlig var. Ved måltidets slutt holdt ordføreren en tale som bekreftet alles takknemlighet for hva de hadde fått oppleve så langt. Det hadde overgått alles forventning i høy grad, både når det gjaldt natur og gjestfrihet. Så bar det mot Stavanger igjen. Selvsagt ble det en del stopp, som for eksempel: Jøssingfjorden, Ruggesteinen, Hitlertennene og Jærkysten.

Neste dag var det 17. mai. Godværet fikk mange til sentrum. Alle var like begeistret over stemningen som hersket og at folk var festkledde. Boris og Dov hadde nærmest konkurranse om hvem som kunne bli mest fotografert sammen med bunadskledde nordmenn. Barnetoget imponerte stort med bunader, flagg, viftende barnehender, sang, korpsmusikk og varierte innslag. Dessverre måtte ordføreren og sekretæren Tova bryte opp da toget hadde kommet halvveis for å komme seg til flyplassen. Men det de hadde sett, hadde gjort så pass inntrykk at de ville prøve å få til noe tilsvarende i Netanya på kommende frigjøringsdag.

På veien til flyplassen beklaget ordføreren så mye at hun måtte dra. Hun hadde ikke trodd at det fantes så mange aktive og varme israelsvenner her. Hun hadde gledet seg så mye til å treffe enda flere på sabbatskvelden dagen etter. "Det har også vært uvant å kunne gå inn i butikker og hotellresepsjoner uten å bli sikkerhetssjekket. Vi lengter desperat fram til at det blir mulig i Netanya også. Glem ikke å si til alle at det beste de kan gjøre, er å komme på besøk til oss!" avslutter hun.

På Shabbatskvelden var det ca. 160 fremmøtte i Madlamark Bydelshus. Stemningen var på topp og det var et rikholdig og variert program. Cathrin spilte seg inn i alles hjerter med tverrfløyta si, en meget ung dansegruppe fremførte danseinnslag, Daniel Høines fikk oss med i norske og jødiske sanger, Shabbatslysene tentes og Shabbatsbønnene ble bedt etterfulgt av shabbatsmåltidet som var en blanding av israelske og norske retter. Adir holdt en tale på engelsk og slo over på svensk når han kom med hemmeligheter som resten av delegasjonen ikke skulle forstå. Flere andre hadde også ordet, men problemet var bare at tiden gikk så altfor fort.

Lørdagen gikk med til en vellykket Prekestoltur. Tauferja var en opplevelse for seg selv med den utsikten. På Jørpeland stakk vi innom Hildur og Nils Kjell som sjekket at alle hadde godt nok tøy og sko for turen. En tilsvarende tur hadde ingen vært med på tidligere. Uten tvil: Dette er den delegasjonen i hele Netanyaforeningens historie som har tatt seg så godt opp. Det er virkelig en velsignelse å få gå turen sammen med folk som nyter den så godt. Og neppe har vel noen middag smakt så godt som den Hildur serverte da vi kom tilbake til Jørpeland.

Får kanskje ta med noen forkortede hilsninger til slutt: Dov skrev i en mail: "Det var en fantastisk uke, full av nye opplevelser og begivenheter og vi fikk mange nye venner. Jeg fikk så mye kjærlighet og varme fra Norge, og det har jeg tatt med meg tilbake til Netanya."

"Jeg har ikke ord til å si hva jeg mener – jeg er målløs", uttalte Boris. "En skulle ikke tro det var sant. Mediene har aldri skrevet noe som helst om at vi kunne møte så hjertevarme mennesker som elsket Israel så høyt i Norge. En slik variert og vakker natur er langt mer enn det jeg kunne tenke meg. Håper at jeg snart får komme tilbake igjen sammen med familien min."

Haya: "Mange takk for den fantastiske oppholdet, vertskapet og den fantastiske tiden, vi nøt hele opplegget. Alle vi møtte var så hyggelige og hils alle sammen. Vi er virkelig glade for at vi har venner som dere i Norge."

En generell takk til alle som har bidratt til dette vellykkede oppholdet. Jeg er redd for å glemme noen, så derfor: Ingen nevnt – ingen glemt.

 

Besøk av terrorofre

En kan nesten si at det nå er blitt en tradisjon med at terrorofre fra Netanya kommer hit i august. August er en god tid for dem fordi varmen i Israel er alt for høy tidspunktet. Ja, de som husker de to unge fra i fjor med de alvorlige brannskadene, Tal og Amit, så kom de tilbake på privat basis og bodde i fem uker i en hytte på Moi nettopp for å dra nytte av påvirkningene det kalde været hadde på brannskadene, noe de fant ut i fjor.

17. august ankom delegasjonen til Sola hvor vertsfolkene og andre tok entusiastisk i mot dem med flagg og sangen "Hevenu shalom malechem" som ljomet i mot dem. Trette var de etter en natt uten søvn, men likevel spente på hva de neste elleve dagene ville bringe.

Det første offisielle på programmet var å fortelle om sine tragiske og så absolutt meningsløse lidelseshistorier på Karmelstevnet som for øvrig for første gang i historien var samlet på Solborg. Å få merke den hjertevarmen og empatien som kom fra de cirka 500 fremmøtte gjorde et uutslettelig inntrykk på dem, ja, la seg som en balsam på sårene deres.

Søndag reiste vi til Prekestolen. Hildur og Nils Kjell tok vel i mot oss med den gjestfriheten som kjennetegner hjemmet deres på Jørpeland. Først kaffe og kaker og smalltalk. Deretter ble den enkelte utrustet med sko, klær og mat for turen som lå foran. Selvsagt var ikke hele gjengen i fysisk stand til å legge i vei, men sju av dem gav seg sterkt motiverte i vei, inkludert den eldste, 70 år gamle Polonski. Formen til den enkelte var nokså forskjellig, men alle nådde målet selv om været ikke viste seg fra sin beste side. Men heldigvis fikk alle nyte den uforklarlige mektige utsikten og naturopplevelsene generelt som overgikk forventningene deres i stor grad.

Resten av gruppen tok det mer kuli. De gikk, rodde eller padlet inn til hytten til Nils Kjell og Hildur som ligger så idyllisk til ved Prekestolvatnet. Her var det nok omgivelsene, den lune atmosfæren, humøret og maten som preget oppholdet som gav det lille, men spesielle ekstra.

Mandag morgen var alle samlet på turistferja inn til Lysebotn. Hvert øyeblikk trodde de var det mest spesielle på turen, selv før vi nådde Lauvik. De rikholdige og medbrakte nistepakkene og kaffen, var som et enzym i beudringen av det de aldri hadde tenkt seg majesteten av. "Tenk, der oppe stod vi virkelig i går. Helt utrolig!" utbrøt Rodi da vi speidet opp mot den mektige Prekestolen 604 meter over oss.

Etter hvert som fergen gled innover, ble fjellene steilere og fjorden trangere. Kjerag som steiler over tusen meter rett opp fra fjorden, kobbene, Fantahålå, fossefall og kraftverk, ja, flere måtte klype seg i armen og spørre seg selv om dette var en virkelighet. Vel fremme i Lysebotn stod Ole med bussen og ventet på oss. Ikke lenge etter var vi på vei oppover de velkjente, bratte 27 hårnålssvingene mot Tonstad.

Her ventet foreldrene til bussjåføren på oss. Ole fikk ikke lov til å kjøre forbi uten at de fikk hilse på gjestene. Ferske lefser og andre helnorske matretter var på plass og det var utrolig å møte den gjestfriheten og stemningen som det ble på syltetøyfabrikken deres. Ja, det tok ganske av. En journalist var også til stede for å berette om dette sjeldne besøket i bygda.

Men det var til øyparadiset Hidra vi egentlig skulle til i dag. Været viste seg fra sin beste side på tross av tidligere gråvær. Vertskapet hadde forberedt dette meget bra og det varte ikke lenge før den sedvanlig gode, velluktende og innholdsrike fiskesuppa gikk ned på høykant sammen med tilbehøret. Undringen og humøret var på topp og slik gikk kvelden.

Etter frokost neste dag, var det sightseeing på sjø og land. Blikkstille og sol, ja til og med enkelte av israelerne søkte tilflukt på skyggefulle steder. Båtopplevelsene var nok i seg selv, men å komme på utsiktssteder og få oversikten over slike paradis, gjorde det hele komplett. Da vi gikk ned fra festningen, bemerket Shmuel: "Jeg har sett mange Hollywood-filmer gjennom livet mitt selv om vi vet at det hele er en urealistisk og gloriøs virkelighet. Men nå tviler jeg på det. Vi opplever det jo her og nå!"

På båtturen tilbake til hyttene våre ble snører kastet ut. Det varte ikke lenge før vi hørte de første gledeshylene. Makrellen var nemlig på "bede". Barn kan rope og bli begeistret, men det er bare blåbær sammenlignet med disse reaksjonene. Ropene, faktene og vifting av fangsten, tror jeg nesten kunne ses og høres over hele fjorden. Noen hundre makreller måtte bøte med livet. Sløyinga gikk med liv og lyst. Faktisk ble hele fangsten fordelt til forskjellige mottakere. Ingen blir vel forundret over at hjemreisen ble flere timer forsinket fra dette ferieparadiset.

Torsdag ble det sightseeing i Stavanger, inkludert et besøk hos Stavanger kommune. Varaordfører Bjørg Tysdal Moe sjarmerte hele gjengen. Det ble en fin dialog gjennom hele besøket og flere av de besøkende fortalte om sine smertefulle opplevelser. Selvsagt hadde Bjørg sørget for vegetabilsk pizza som ble satt stor pris på.

Fredag kveld arrangerte Netanyaforeningen sabbatskveld som vanlig når en har slike selebre besøk. Det var full forberedelse på flere kjøkkener i distriktet. Makrellen som ble fisket på Hidra, ble en viktig ingrediens som ble forvaltet til en mer spicey variant enn det vi er vant med. Ellers hadde våre gjester tatt med seg mange råstoffer fra Israel. Omtrent 160 gjester fant veien til Madlamark bydelshus de kvelden. Hjalmar Svennevik åpnet med Davidharpen sin, noe som fikk alle i en fin sabbatsstemning. Lysene ble tent og bønnene bedt. Maten smakte fortreffelig og kjøkkengjengen hadde virkelig forberedt dette godt. Flere av terrorofrene fortalte med stor innlevelse om det som rammet dem så hardt. Flere hadde også med seg video som ble vist. Men vi får det samme problemet hver gang: Tiden går bare så alt for fort.

Neste dag gikk ferden videre mot Haugesund hvor vertskapet hadde planlagt programmet til den minste detalj. Historien om Moritz Rabinowitz ble markert gjennom museet, bygninger, minnestøtte osv. Rabinowitz nøyde seg ikke bare med å selge klær og skotøy. I 1929 startet han konfeksjonsfabrikken Condor som han anla som en mønsterfabrikk etter nøye studier av tilsvarende bedrifter i utlandet. I tillegg ble mange butikker startet. Han gav råd og formidlet internasjonale kontakter for andre kjøpmenn i Haugesund og virksomheten hans vokste sterkt frem til krigen. Han var en ivrig bypatriot, og byens ve og vel lå ham sterkt på hjertet. Mange hadde også møtt frem på bedehuset hvor det også var satt av tid til å høre terrorofrenes opplevelser. Kvelden ble avsluttet med en grillfest på kaien med det gamle handelslaget.

Gjestene våre ble svært overrasket at over alt der de kom, ble de tatt så vel i mot av verstfolk og andre. Flere kommenterte at slike hjertevelkomster hadde de ikke kunnet forestille seg, spesielt ikke i Norge.

Ferden fortsatte til Oslo hvor naturen med sine fossefall, fjellvidder og snø imponerte storlig. Hovedattraksjonene i Oslo var nok besøkene i synagogen, Stortinget, Vigelandsanlegget og den israelske ambassaden.

Jeg vil avslutte med Alexander som var med på denne turen. Han hadde ikke smilt de to årene etter at han mistet sin kjære kone i et angrep. Han virket usedvanlig trist, sa ingenting og gikk med en lutet holdning da han kom til Norge. Han merket seg likevel hvor hjertelig vertsfolket tok seg av ham. Men da han kom til Hidra og fikk dra opp den ene makrellen etter den andre, kom smilet frem. Noe tilsvarende hadde han opplevd i barndommen og gamle, gode minner strømmet på. Når han ikke fisket fra båt, tok han fiskestanga med seg på et berg og riktig koste seg. Da vi i høst besøkte ham i Netanya, fortalte han med begeistring hva oppholdet i Norge hadde betydd for ham og at det hadde vært med å hjelpe ham inn i en ny og bedre tilværelse. 

Tilbud for den spreke...

Å dra til Israel trenger ikke bare være å se bibelske plasser eller slikke sol. Kondisen kan også utvikles. Israelerne er flinke å arrangere idrettslige stevner som for eksempel gå- og joggeturer, samt maraton. Må heller ikke glemme å nevne sykkelløp.

Inntil i år har min kone kunne brilliere med flere medaljer fra Ingrid-løp og lignende, mens jeg hadde ingen. Jeg liker bare å sykle og gå for å komme fram, samt gåturer i fjellet. Dette er året da min samling av sportslige medaljer har halt sterkt inn på min kones.

Det hele startet med jeg ville gå den velkjente Jerusalemsmarsjen. Om morgenen spurte vertskapet mitt om det ikke var på tide å komme seg av gårde. Jeg forklarte at marsjen begynte kl. 14.30. "Nei, jeg hørte nettopp på radioen at de har allerede begynt", var svaret. Da forsto jeg at det var to Jerusalemsmarsjer den dagen. Jeg pakket sakene og kom meg av gårde til busstasjonen. Jeg var noe usikker, men oppdaget en herre på min alder som jeg gikk bort til. "Du ser så sportslig ut, skal du på Jerusalemsmarsjen?" spurte jeg. Han bekreftet det og vi slo følge til en buss som tok oss til et sted som jeg aldri hadde vært. 

Doron, som mannen het, hjalp meg med registreringen. Han var virkelig inne i gamet og presenterte meg også for arrangementskomiteen. Deretter begynte vi å labbe i vei. Den første etappen gikk helst nedover på en slags grusbelagt skogsvei. Etter en stund kom vi inn i ørkenen. Ørken er i grunnen ikke bare stekende varm sand som vi knapt nok overlever. Definisjonen her nede går ut på at geiter kan leve der. Da er det også en del busker og kratt der. Det var utrolig å komme seg gjennom det vekslende terrenget. Doron var av den snakkesalige typen så her fikk jeg mye inside-informasjon fra israelsk historie, steder, turer så vel som det israelske dagliglivet. Grensepolitiet hadde sine patruljer ute og passet på oss. Det var motiver nok for fotoapparatet. "Vil du ikke ha et bilde sammen med oss?" spurte noen unge jenter under utdanning i grensepolitiet. Selvsagt kunne jeg ikke la et slikt tilbud gå fra meg.

Vi kunne velge om vi ville gå den store Jerusalemsmarsjen på 16 km eller korte den ned til åtte. Som vanlig tenkte jeg at "skal jeg gå, så går jeg". Imidlertid nøyde de aller fleste seg med det korteste alternativet. Terrenget skiftet og vi begynte å gjennom gater og parker. Men plutselig var vi allerede ved målet. Musikken ljomet og det var på tide å motta marsjmedaljen samt diplomet. En slik tur gav virkelig mersmak og jeg ser allerede fram til neste års Jerusalemsmarsj.

Selvsagt gikk jeg også den mest kjente Jerusalemsmarsjen som den Internasjonale Kristne Ambassade arrangerer under løvhyttefesten, men den forteller jeg ikke om her. Å gå den er noe alle ønsker å gjenta som har gått den før. Å oppleve responsen som publikum gir, er vanskelig å beskrive med ord.

Sist lørdag var jeg med på en løpskonkurranse i Modein. Jeg er ikke så sprek, men jeg har likevel fått mersmak. Ca. 900 personer møtte opp og en kunne velge mellom fem og ti kilometers distanser og det var utrolig mange kategorier. Barn fra småskolen, studenter, unge og eldre. De proffe på 10 kilometeren hadde godt sportsutstyr som klokker som leste av tid og hjerterytme og de var i full gang med oppvarmingen allerede. Aldri hadde jeg tenkt at jeg kunne befinne meg blant slike folk. Ja, Doron og jeg hadde vært innom Tel Aviv og hentet en 93 år gammel mann. Å se hvordan han la i vei da startskuddet gikk, er noe en hver idrettsmann, proff eller ei, må ta av seg hatten for. Han lå heller ikke langt etter meg. Selvsagt fikk han en spesiell utmerkelsepris. En jente som var meget godt i hold og i slutten av 20-årene, svettet, pustet og peste seg fram. En far oppmuntret på en forunderlig god måte den mer tykkfalne sønnen sin som strevde svært under mesteparten av løpet. Men han kom i mål og hadde til og med krefter igjen til sluttspurten.

Det siste løpet jeg var med i før hjemreisen, var i Ashdod. Her var det ca. 800 veltrente soldater, mange proffe, 500 skolebarn og 1100 vanlige. Det var et yrende liv. Jeg kunne ikke si nei takk til å få massert leggene mine av proffe fysioterapeuter før løpet og kanskje det var en av grunnene til at jeg fullførte løpet uten få gangsperr.

Dette var et løp på 10 kilometer som gikk langs strandpromenaden. De fleste la i vei i et godt tempo mens jeg lå i baktroppen. Etter en stund var det en 17-årig jente som ville slå lag fordi hennes jevngamle var raskere. Hun kom fra Ukraina men hadde nå slått rot i Israel. Skulle bare ønske at alle hadde kunne se den nydelige solnedgangen som etter hvert åpenbarte seg der ved strandpromenaden.

Vi ble tre som var de siste som kom i mål. Av de vanlige 1100 som startet, var det 200 som brøt løpet. Men medalje ble det også denne gangen selv om Norges ære ikke ble så stor. Kanskje ikke så aller verst likevel når en er kommet opp i den alderen at enkelte har begynt å tilby setet sitt til meg på bussen.

Det ble ikke bare en engangsopplevelse å være samme med min venn Doron. Nå får jeg tilsendt programmer, marsjer og løp i Israel. Er noen interessert, så er det bare å si fra så kan jeg lett formidle det. Sesongen for alle disse løpene er fra oktober til mai fordi det er da passe temperatur til å gjennomføre dem. Foruten å bli sprekere, har det viktigste så langt å komme i kontakt med nye mennesker. Alle er mer åpne enn vanlig under slike stevner omtrent som når nordmenn treffes på fjellet. Vennskapet og kontakten med Doron varer ved og vi har flere fremtidsplaner sammen.

Jeg vil bare anbefale å legge det inn i programmet om du har anledning. Jeg står gjerne til tjeneste med flere opplysninger.

Behandlingsreiser til Dødehavet

En av våre medlemmer, Elisabeth Dramsdal, har tatt initiativ til å arrangere gruppereiser til Dødehavet for behandling av kroniske sykdommer som revmatisme, muskel- og skjelettlidelser.

Det store Lot Spa Hotell ved Dødehavets bredd er oppkalt etter bibelens Lot og tar sikte på å være et like gjestfritt sted som hjemmet til Lot i sin tid var. Det er ved Lot Spa Hotell at de norske pasientgruppene får behandling av norske og lokale behandlere.

Bibelens Lot praktiserte den berømte gjestfriheten sin i byen Sodoma, som i dag antageligvis ligger på Dødehavets bunn. Da Lot rømte, fikk han lov til å ta inn i småbyen Tsohar. Den ligger i dag ved sørbredden av Dødehavet ved Ein Bokek. Og det er der man i vår tid finner Lot Spa Hotell.

Hotellet har en nydelig strand for de helsebringende badene i Dødehavet. Det har også ferskvannsbasseng, innendørsbasseng med dødehavsvann og en stor mengde andre behandlingstilbud med de forskjellige typene gjørme og kjemikalier som Dødehavet er så rikt på. Dødehavet er nemlig en saltlake av en innsjø uten levende organismer, men mudderet som hentes opp fra bunnen av havet er stinn av mineraler. Mengden salt er så stor at dagens nyheter kan leses og fordøyes mens vann og mineraler gjør huden din silkemyk. Temperaturen i vann og på land holder behagelige 28 grader, her blir verken fingre eller tær krøllete selv om du flyter rundt i timesvis. Konsentrasjonen av mineraler er mange ganger høyere enn andre steder i verden. Det finnes flere studier som viser at funksjonsevnen bedres etter et tre til fire ukers opphold. Tyskere og dansker har visst dette i flere tiår. Nå er det på tide at norske revmatikere også får kjenne dette på kroppen. I tillegg til mineralene i Dødehavet, er lufta her nede også stinn av andre godsaker for kroppen. Blant annet er surstoffmengden ti prosent høyere enn vanlig, og den store mengden brom i lufta gjør musklene avslappet og sinnet lettere, sier allmennlege Rune Dramsdal, som har hendene fulle med å undersøke og ta prøver av de norske pasientene sammen med sjefen for klinikken, doktor Marco Harari.

"Vi må heller ikke glemme å nevne at lufta er kjemisk fri for allergener. Derfor kan stedet trygt anbefales til allergikere. I tillegg jobbes det med å utvikle et rehabiliteringsopplegg tilpasset hjertepasienter", legger Elisabeth til.

En pilotgruppe som bestod av 28 pasienter og et norsk behandlerteam på fem, fra Kristiansand til Vadsø, var i november på et 21 dagers behandlingsopplegg ved Lot Hotell ved Dødehavet. Det var snakk om godt voksne mennesker, hovedsakelig over 60 år. I disse dager er en ny pasientgruppe og behandlingsteam der nede. Alle vi snakket med merket store fremskritt og var kjempefornøyde. Alle meldte om mindre forbruk av medikamenter og bedret livskvalitet. Overlege Elisabeth Dramsdal har som neste mål å få dette behandlingsoppholdet godkjent og betalt av norske myndigheter. Hun forteller at staten hvert år bruker 80 millioner kroner på opplegg i Slovenia, Tyrkia, Gran Canaria og Spania. Muskel- og skjelettsykdommer og revmatisme er de sykdommer som øker mest, og disse pasientene har behov for langtidsbehandling.

Ved Dødehavet er langtidseffekt av behandlingen veldokumentert gjennom internasjonal anerkjent forskning de siste 30 årene. Danmark og Tyskland har vært etablert med egne behandlingsenheter i en årrekke. Det er på høy tid at også nordmenn får tilgang og mulighet til dette høyt kvalifiserte behandlingsopplegget.

Kilder: Dagen, Stavanger Aftenblad, Allers og intervju.