Libyas jøder

Vi besøkte en liten utstilling om Libyas jøder i bymuseet i Netanya. Hvorfor libyske jøder i Netanya? Fordi jøder fra Libya utgjorde majoriteten av immigranter til Netanya i tiden etter Israels opprettelse. Dette er deres historie.

Under andre verdenskrig kollaborerte libyske arabere med tyskerne og hjalp dem med å samle sammen landets jøder. I 1946 ble Libyas jøder utsatt for en massakre og det ble umulig for dem å bli værende i landet. The Jewish Agency sendte en utsending ved navn Duvdevani for å redde dem. Da staten Israel ble opprettet i 1948 var det cirka 36.000 jøder i Libya. Flesteparten bodde i byene Tripoli og Benghazi, men det fantes også en jødisk befolkning på landsbygda. Jødene på bygda var veldig religiøse og ganske primitive, mens de som bodde i byene var moderne og inspirert av italiensk kultur. De libyske jødene var glade for å kunne reise til Israel. Før de dro måtte de gi avkall på alt de eide. Turen gikk via Italia – ofte med stor risiko. De libyske jødene var det eneste jødiske samfunnet hvor nesten samtlige medlemmer gjorde aliyah.

Halvparten av jødene fra Libya, cirka 14.000 mennesker, slo seg ned i Netanya, noe som gjorde at byens befolkning doblet seg i 1948. Det er to årsaker til at de bosatte seg i Netanya. For det første gjorde byens beliggenhet ved sjøen at stedet minnet dem om byene de hadde forlatt. Den andre grunnen var en palestinsk jøde som het Menachem Arkin. Han hadde vært frivillig i den britiske hæren i Nord-Afrika og var stasjonert i Tripoli. Etter krigen fikk Arkin, som kjente flere av Tripolis jøder, en ledende stilling i Netanya. Arkin oppmuntret sine jødiske venner fra Libya til å bosette seg i Netanya.

Utstillingen heter “Min mors gull”. Dette refererer ikke til gullet de libyske jødene tok med seg, men henspeiler til rådene og veiledningen som deres mødre gav dem. Immigrantene kunne ikke ta med seg så mye – bare det de kunne bære. De solgte gullsmykker og andre verdisaker for å kunne gi barna sine utdanning. Utstillingen viser eksempler på gull og broderier som de libyske kvinnene laget for å selge. I utstillingen finner man også sitater fra libyske jøder som kom til Israel og som husket på deres mødres råd og offer.

Vi ble vist rundt av Chava Appel, som er daglig leder for museet i Netanya. Museet er lokalisert i en liten bygning som en gang var Netanyas første rådhus. Her finnes blant annet kontoret til byens første ordfører, Oved Ben Ami. I 1920-årene startet Ben Ami arbeidet med å bygge Netanya – en by som i dag har passert 200.000 innbyggere. Om cirka to år vil museet flyttes til en større bygning.

Under opprøret mot Gaddafi inviterte en av revolusjonslederne de libyske jødene tilbake til Libya. David Gerbi tok ham på ordet og returnerte til Libya for å restaurere en synagoge i Tripoli. Der ble han omringet av en truende folkemengde før han ble arrestert, banket opp og utvist fra landet. Nylig dro en jødisk forretningsmann, Raphael Luzon, til Tripoli for å se om han kunne få i stand en avtale. Også han ble arrestert og utvist. Budskapet er klart: Selv ikke en eneste jøde tolereres av det nye regime i Libya.

Kilde: The Times of Israel. Oversatt av Torgeir Riska