Vladimir Putin besøkte Netanya

Foto: Avi OhayonRusslands president, Vladimir Putin, besøkte Israel mandag 25. juni 2012. I løpet av sitt besøk i Israel var Putin innom Netanya hvor han avduket et minnesmerke over sovjetiske soldater som ble drept under andre verdenskrig.

Tilstede under avdukingen av minnesmerket i Netanya var, i tillegg til Putin, Israels president Shimon Peres og utenriksministrene fra henholdsvis Israel og Russland, Avigdor Lieberman og Sergei Lavrov.

Putin fortalte de 600 fremmøtte at monumentets hvite duer symboliserer godheten og fredens triumf – verdier som presidenten håpet skulle tjene som grunnlag for vennskapet mellom Israel og Russland. Videre sa Putin: “Jeg har sett mange monumenter rundt i verden, men dette vil være en permanent påminnelse om heltemotet til en hel generasjon som kjempet og ofret seg selv for hele menneskeheten. Holocaust er historiens mørkeste kapittel og slike handlinger kan ikke tolereres. Den røde armé satte en stopper for disse grusomhetene. Vi vet at her i det hellige landet – dette vakre landet – kan freden være skjør og vi må forsikre oss om at nazistenes kriminelle handlinger forblir i fortiden.” Den russiske presidenten takket Israels statsminister, president og kunstnerne som stod bak monumentet.

President Peres, som understreket russernes viktige innsats under andre verdenskrig, ga uttrykk for at Russland har en viktig rolle å spille i arbeidet med å skape fred i dagens Midtøsten.

Etter besøket i Netanya drog Putin videre til Jerusalem hvor han hadde et møte med statsminister Benjamin Netanyahu, utenriksminister Avigdor Lieberman, forsvarsminister Ehud Barak og sikkerhetsrådgiver Yaakov Amidror.

Kilde: Yediot Aharonot Foto: Eduard Stern  

Harliga London: Ka skjer i Netanya?

Eg e så øvegidde. Det e ikkje som før…. Det e vel noge sånt ein ekta innfydde siddis vil uttrykka seg. Det er ikke med forsiktighet at byfornyelsen går for seg her i Netanya. Nye gater, veier, byutvidelser og fornying av bykjernen o.l. hører med til dagliglivet her nede.

Denne gangen skal jeg ta for meg Ha'atzmaut Square eller uavhengighetsplassen for å bruke et norsk ord. Det er den store sentrale, åpne plassen som ender oppe med stranden. Den mest skadde bygningen etter gasseksplosjonen i juni 2011, er nå revet. Ellers er det enklere å illustrere det hele med bildet jeg tok for et par dager siden:

Da ordføreren, Miriam Feirberg Ikar besøkte Stavanger for noen år siden, beklaget jeg ombyggingen av torget i Stavanger under en omvisning. Men svaret kom spontant: "Å oppgradere eller fornye med visjon, må en ikke beklage. Det betyr liv, utvikling og fremtid". Det ser akkurat ut som det er det hun praktiserer i stor grad i Netanya.

Ha'atzmaut Square representerer hjertet i Netanya. Ved ferdigstillelse av prosjektet vil komme tusenvis av besøkende på torget hver kveld. Folk vil nok også ta stedet i bruk om dagen i adskillig høyere grad enn tidligere. Sykkelsti, spinning, digitaliserte systemer, vannleker, lys og fargespill blir noe av endringene samt aktive tilbud med massevis av unike attraksjoner for folk i alle aldre. Gjennomføringen av prosjektet begynte i desember 2011 og håpes på å være avsluttet innen februar 2013.

Prosjektet anslås å koste 30 millioner sheckel eller 47 millioner norske kroner. Det er et nytt skritt i forsøket på å oppgradere det urbane sentrum og slutter seg til mange andre prosjekter som kommunen gjennomfører i sentrum. Faktisk skal hele bykjernen fornyes mer eller mindre. Gater som Herzl, Smilansky, Samuel Gordon, Krause, Zion Square, Shaar Hagai blir oppgradert. oppgradering av markedet, utvikle kulturelle komplekser, kunst og ungdomsaktiviteter, oppgradere frontene av hus, bygging av avanserte belysning systemer, enhetlig skilting, fordeling av vegetasjon langs gatene, fornying av markedet og så videre. Men personlig lurer jeg på om jeg ikke vil komme til å savne litt av dagens gamle, gode Netanya. 

Se videobildene fra Ha'atzmaut Square slik den skal se ut våren 2013: http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=xEsd2QTzi0k

Ellers er følgende bilder lagt ut på nettet tatt fra http://netanya.muni.il/?CategoryID=236&ArticleID=4943&dbsAuthToken

 

 

 

Historien om Isidor og Nathan Straus

To av USAs rikeste menn på begynnelsen av 1900-tallet var de jødiske brødrene Nathan og Isidor Straus. Straus-brødrene eide den berømte forretningen Macy's i New York og var gode for flere millioner dollar.

Macy's Department Store, New York (1906). Foto: Gjenvick-Gjønvik ArchivesI 1912 var brødrene på rundreise i Europa sammen med sine koner. En dag foreslo Nathan for resten av reisefølget at de skulle reise til Palestina. Palestina var den gang styrt fra Istanbul og var et område herjet av sykdommer og hvor sult og fattigdom var utbredt i befolkningen. De to brødrene følte en sterk solidaritet med sitt folk i Palestina og de hadde bidratt økonomisk til bygging av helse- og velferdssentre.

Etter en uke i Palestina hadde Isidor fått nok: "Det får være grenser for hvor mange kameler man skal se. Det er på tide å dra!" Men Nathan delte ikke sin brors ønske om å dra videre. Oppholdet i Palestina hadde gitt Nathan et innblikk i hvilke problemer jødene der strevde med. Han hadde et sterkt ønske om å være med å bidra: "Vi kan ikke reise nå. Det er mye arbeid som gjenstår og vi er nødt til å hjelpe til. Vi har midlene som skal til for å hjelpe. Vi kan ikke snu ryggen til folket vårt!" Isidor, som ønsket å dra så fort som mulig, foreslo at de heller kunne sende mer penger.

Nathan synes ikke det var nok å bare gi økonomisk støtte. Deres tilstedeværelse i Palestina var, i følge ham, viktig for de jødiske innbyggerne i Palestina. Isidor var ikke enig og de to diskuterte frem og tilbake. "Bare bli her, hvis du insisterer, men Ida og jeg reiser tilbake til Amerika hvor vi hører hjemme", sa Isidor. Og dermed skilte brødrene lag. Isidor og hans kone, Ida, returnerte til Europa mens Nathan og hans kone ble værende i Palestina hvor de reiste rundt i landet. De donerte store pengebeløp som ble brukt til å etablere utdannings-, helse- og velferdsprogrammer for de trengende.

Isidor og Nathan Straus. Foto: Encyclopedia Titanica Nathan finansierte også etableringen av en helt ny by langs kysten av Middelhavet. Byens grunnleggere valgte å kalle byen opp etter Nathan Straus. Navnet på byen var Netanya.

I Europa forberedte Isidor seg på å reise hjem til USA. Han hadde også bestilt billetter til sin bror og svigerinne på samme skip som han selv skulle reise med. Isidor sendte et telegram til Nathan og ba ham om å forlate Palestina så snart som mulig: "Jeg har bestilt billetter til deg og hvis du ikke kommer hit snart, vil du ikke nå båten." Men Nathan utsatte avreisen fra Palestina og dermed nådde han ikke frem i tide. Det var så mye å gjøre i Palestina at han ikke nådde frem til England før 12. april. Da hadde skipet allerede forlatt Southampton med Ida og Isidor Straus ombord. Skipet de reiste med var Titanic. Noen dager senere fikk Nathan beskjed om at Titanic hadde kjørt på et isfjell. Hans bror og svigerinne var blant de 1.500 menneskene som omkom i forliset.

"Titanic". Foto: International Business TimesI dag er Netanya en by med omtrent 200.000 innbyggere og senter for Israels diamantindustri. Nesten overalt i byen kan man finne noe som minner om Nathan Straus' storhet, hans medmenneskelighet og hans kjærlighet til sitt folk.

Nathan Straus' sønn, Nathan jr., studerte ved Princeton University og i 1908 kom han til Heidelberg i Tyskland hvor han møtte en ung historiestudent som het Otto Frank. Otto fikk jobb på Macy's i New York og jobbet der sammen med Nathan jr. I 1909 døde Ottos far og han reiste tilbake til Tyskland hvor han kjempet under første verdenskrig. Nazismens fremvekst tvang ham og familien til å flykte fra Tyskland. En av Ottos døtre var Anne Frank.

Tur til Israel i sommer

Sigve Bø og hans medarbeidere har god plass på sin tur til Israel 25. juni til 9. juli.

Mer informasjon om turen finnes på www.samaria.no.

Formannen har ordet

Det er med spenning jeg overtar roret i Netanyaforeningen etter Arne Karlsen. Jeg vil nok aldri kunne kopiere det Arne har gjort for foreningen, men jeg vil prøve å bidra etter beste evne.

Stavanger er min fødeby og jeg kjenner noe til det meste som skjer her. Netanya møtte jeg for første gang i 1994. Det var varmt, sola stod høyt på en blå himmel og det var godt å få legge seg på stranden i et vann som var varmere enn den sjøtemperaturen jeg var vant med, men likevel kjølig nok til å hjelpe for solvarmen. Brennmaneter har jeg aldri likt, men de som er i Netanya var ikke bare til svie, de brant skikkelig. Det er vel kanskje det eneste negative jeg har opplevd av byen. Jeg har ikke vært der i de tunge øyeblikkene, da smerte og død er forvoldt blant byens innbyggere. Men det har hendt jeg har gått forbi de avstengte husene etter at noen har skutt i rommet eller at de har lykkes med å sprenge en bombe. Stemningen i byen var ikke særlig god for ti år siden. Folk var redde for Saddam Husseins leiemordere og de var liveredde for en kommende krig. En storebror på andre siden av Atlanteren hjalp dem med å innta livet igjen.

Men det gjorde sannelig også Netanyaforeningens trofaste formann og et nygiftet brudepar fra Randaberg og Sandnes. Brudeparet Sunniva Susanna Bø og Ronnie Ulland hadde valgt å gifte seg med jødisk vielse og jødisk fest. Et messiansk pastorpar i Ariel hadde tilpasset vielsen. Over 200 gjester hadde tatt imot invitasjonen og blitt med til fest i Israel. Det var sommeren 2004. Israel var på tå hev. Folket i Netanya hadde ikke samlet seg på Frihetsplassen til skikkelig fest på flere år. Bryllupsfesten var på hotellet Eshel Hashomron i Ariel. Men uken etterpå kom hele bryllupsfolket til Netanya for å være der en ukes tid. Arne hadde luftet sine tanker om en byfest for brudefølget når det ankom byen. Vi hadde hørt rykter om at der ville bli fest også i Netanya. Men alt ble avlyst, det var for utrygt å samle så mye folk. Fem dager etter avlysningen kom der kontramelding. Festen fra Netanya by, for å hedre brudeparet fra Stavangers omegn, ville bli avholdt i kveld, vi måtte alle møte opp klokken 20.00.

Jeg kom ruslende opp fra stranden utpå ettermiddagen og møter politisperringer ved toppen av trappa. Jeg kikker lenger inn over byen og ser at der er politisperringer i hver gate som kommer inn til Frihetsplassen i enden av Teodor Herzls gaten. Byens åpne plass er helt sperret av. Her er tryggheten satt i høysetet. For sikkerhets skyld er flere ambulanser også å se. Flere hundre stoler var utsatt. Et par hundre av dem var reservert for oss. Byen hadde slått to fluer i en smekk. Først var det et fantastisk folklore-show for oss og for byens befolkning. Da showet begynte var alle stolene okkuperte og en del mennesker stod omkring oss. Da dette showet nærmet seg slutten satt vi på stolene som om disse var plassert midt inne i en maurtue av mennesker. Folk kom til fra alle kanter inn mot den åpne plassen med den oppsatte scenen. Noen sa ti tusen, andre mente tjue tusen. Det vi da ikke visste var at den mest populære popgruppen i landet skulle ha konsert etter at folklore-showet var over. Første avdeling var best, selv om de aller fleste var kommet for å få med seg siste del.

Stemningen i byen steg noen hakk etter den kvelden. Igjen hadde innbyggerne i Netanya kunnet ta seg ut for å oppleve en kulturfest i byen. Det hadde ikke skjedd på flere år før denne kvelden. Noen av oss glemmer den aldri. Netanya by ga oss den kvelden et minne for livet.

Men alle andre kvelder i Netanya har også vært kjekke. Særlig liker jeg å være i byen når Sabbaten er over og folk kommer ut for å møte sine venner og å slå av en drøs på alle benkene i sentrum. Jeg har hatt noen interessante samtaler med mennesker på disse benkene. Bestemødre og bestefedre fra Russland, Jemen, Algerie, Storbritannia m.fl. Ennå er der minner fra tunge tider under andre verdenskrig å høre. Og så finnes der historier fra alle dem som har gjort sin aliya fra Russland i 1990-årene, hvis de da kan snakke engelsk. Der er alltid noen som kan litt.

Netanya by har en atmosfære. Der er fred og hygge i byen. Der er stoler og bord for hver en som er tørst eller sulten. Der er blomster og dufter som oppmuntrer enhvers sinn, og noen meter nedenfor byens liv ruller bølgene inn og ut på sanden fra den ene morgenen til den neste. Mellom bølgene og byen finnes parkene og promenaden. For 18 år siden var det parkeringsplasser og utbrukte hus. I dag strekker promenaden seg nordover til jeg er trett i beina.

Kjenner jeg folket i Stavanger og omegn rett, ville nok flere hatt stor glede av å kunne stresse ned en uke eller to i Netanya når anledningen byr seg.