Ordførerdelegasjonen fra Netanya

"Er jeg i Israel eller Norge?" undret Netanya-ordfører Miriam Feirberg-Ikar da hun noe trett etter flyturen kom ut i velkomsthallen på Sola og ble først møtt av to store israelske flagg. "Trykket jeg hadde i ørene og ubehaget forsvant med ett da jeg så flaggene og velkomstkomiteen."

En delegasjon på til sammen sju representanter fra Netanya kommune, var nå ankommet Stavanger. Mandagen begynte med møter med kommunale representanter i Stavanger kommune. Ordfører Leif-Johan Sevland begynte med å ønske velkommen og snart var dialogen i gang. Vennskapsbyene, deres ressurser, muligheter og forslag, ble presentert for hverandre. At tiden gikk fort, var det ingen tvil om. En bedre lunsj i Søemandsforeningen fulgte så før deltakerne fortsatte med individuelle samtaler.

Om kvelden var vi invitert til Karen og David Bruns på Ormøy. Det var helt uvant for våre venner da de måtte kjøre over flere broer og øyer for å komme fram. Utsikten imponerte og det samme gjorde marinaene vi passerte. Dette har lenge vært en ønskedrøm å få til i Netanya, men har så langt blitt liggende i ro i planleggingsskuffen. De velstelte trehusene og hagene imponerte storlig. Hjertevarmen til Karen og David slo imot dem da de ble ønsket velkommen. Selv den kalde vinden som da feide over stedet kunne ikke ta knekken på inntrykket til hagen, de mange vekstene, stranden og marinaen. Inne i stuen ble de stående og beundre utsikten som om det var et eventyr de var ført inn i. Maten og de mange interessante samtaleemnene gjorde også sitt til at kvelden gikk så mye fortere enn beregnet.

Neste dag gikk vi om bord i turistbåten som førte oss inn i Lysefjorden der det idyllisk øylandskapet med den storslåtte naturen, hytter, hus og fossefall gjorde et dypt inntrykk på delegasjonen. Prekestolen sto i sin majestet og da jeg kommenterte at oppå den kunne vi være på lørdag om været holdt, steg forventningen ytterligere. Fotoapparatet til Boris, knipset vel 1000 bilder av i løpet av oppholdet. 

En buss sto på kaien for å bringe oss videre til Hidra utenfor Flekkefjord. Våre gjester forsto etter hvert at dette var ikke et standard delegasjonsbesøk og var noe usikre på det som var i vente. Bo i et båthus? En plass måtte vel grensen gå? Men Finn og Gunnar sto klar og ønsket varmt velkommen til dette ferieparadiset. Kveldsmaten sto klar og kaffelukten hang i luften. Ingen trengte å anstrenge seg for å sette samtalen i gang. Det virket som vi hadde kjent hverandre i lang tid og ikke bare i to døgn. Hvordan kunne det ha seg at det ikke ble mørkt her om kveldene? Tenk å kunne sitte her og nyte naturen til langt på natt?

Neste morgen troppet fire av gjestene våre opp for å fiske. Sjøen lå blank som et speil og endene svømte rundt for å finne ut om vertsfolkene ikke snart kom med maten. Snart tøffet båten mot en av distriktets mange fiskeplasser. En god time senere hører vi stemmen til Boris: "Jeg har reddet fiskernes ære. Jeg har fått en fisk!"

"Vel, min var mye større. Det eneste problemet var bare at jeg ikke fikk den over ripa!" lød et nytt rop fra Dov. Noen forbipasserende kommenterte: "Fisken er vel den eneste skapningen her i verden som vokser etter sin død." Stemningen var i alle fall på topp. Etter frokost ble det sightseeing, det vil si en kombinasjon av båt- og gåtur. Like forbauset var de over de varierte naturperlene. "Hadde jeg visst dette, skulle jeg visselig ha fått med mannen min", sier Miriam med trykk i stemmen. "Men jeg håper vi får komme igjen!"

En rekke telefoner kom til ordføreren. Senere fikk vi vite at 60 raketter var skutt mot Sderot som ligger nær Gaza. Sist natt hadde myndighetene der besluttet at skolene skulle stenges. Om morgenen hadde noen raketter rasert en skole, men heldigvis var den da tom. Miriam hadde sagt på strak arm at Netanya ville ta imot 500 flyktninger derfra. Dette igjen medførte at hun måtte avbryte besøket her i Norge snarest mulig. Billettendringen kom i orden med avreise 17. mai.

Men først gikk turen til Isbua hvor israelsvenner hadde duket til fest. På menyen sto det fersk fisk som naturlig var. Ved måltidets slutt holdt ordføreren en tale som bekreftet alles takknemlighet for hva de hadde fått oppleve så langt. Det hadde overgått alles forventning i høy grad, både når det gjaldt natur og gjestfrihet. Så bar det mot Stavanger igjen. Selvsagt ble det en del stopp, som for eksempel: Jøssingfjorden, Ruggesteinen, Hitlertennene og Jærkysten.

Neste dag var det 17. mai. Godværet fikk mange til sentrum. Alle var like begeistret over stemningen som hersket og at folk var festkledde. Boris og Dov hadde nærmest konkurranse om hvem som kunne bli mest fotografert sammen med bunadskledde nordmenn. Barnetoget imponerte stort med bunader, flagg, viftende barnehender, sang, korpsmusikk og varierte innslag. Dessverre måtte ordføreren og sekretæren Tova bryte opp da toget hadde kommet halvveis for å komme seg til flyplassen. Men det de hadde sett, hadde gjort så pass inntrykk at de ville prøve å få til noe tilsvarende i Netanya på kommende frigjøringsdag.

På veien til flyplassen beklaget ordføreren så mye at hun måtte dra. Hun hadde ikke trodd at det fantes så mange aktive og varme israelsvenner her. Hun hadde gledet seg så mye til å treffe enda flere på sabbatskvelden dagen etter. "Det har også vært uvant å kunne gå inn i butikker og hotellresepsjoner uten å bli sikkerhetssjekket. Vi lengter desperat fram til at det blir mulig i Netanya også. Glem ikke å si til alle at det beste de kan gjøre, er å komme på besøk til oss!" avslutter hun.

På Shabbatskvelden var det ca. 160 fremmøtte i Madlamark Bydelshus. Stemningen var på topp og det var et rikholdig og variert program. Cathrin spilte seg inn i alles hjerter med tverrfløyta si, en meget ung dansegruppe fremførte danseinnslag, Daniel Høines fikk oss med i norske og jødiske sanger, Shabbatslysene tentes og Shabbatsbønnene ble bedt etterfulgt av shabbatsmåltidet som var en blanding av israelske og norske retter. Adir holdt en tale på engelsk og slo over på svensk når han kom med hemmeligheter som resten av delegasjonen ikke skulle forstå. Flere andre hadde også ordet, men problemet var bare at tiden gikk så altfor fort.

Lørdagen gikk med til en vellykket Prekestoltur. Tauferja var en opplevelse for seg selv med den utsikten. På Jørpeland stakk vi innom Hildur og Nils Kjell som sjekket at alle hadde godt nok tøy og sko for turen. En tilsvarende tur hadde ingen vært med på tidligere. Uten tvil: Dette er den delegasjonen i hele Netanyaforeningens historie som har tatt seg så godt opp. Det er virkelig en velsignelse å få gå turen sammen med folk som nyter den så godt. Og neppe har vel noen middag smakt så godt som den Hildur serverte da vi kom tilbake til Jørpeland.

Får kanskje ta med noen forkortede hilsninger til slutt: Dov skrev i en mail: "Det var en fantastisk uke, full av nye opplevelser og begivenheter og vi fikk mange nye venner. Jeg fikk så mye kjærlighet og varme fra Norge, og det har jeg tatt med meg tilbake til Netanya."

"Jeg har ikke ord til å si hva jeg mener – jeg er målløs", uttalte Boris. "En skulle ikke tro det var sant. Mediene har aldri skrevet noe som helst om at vi kunne møte så hjertevarme mennesker som elsket Israel så høyt i Norge. En slik variert og vakker natur er langt mer enn det jeg kunne tenke meg. Håper at jeg snart får komme tilbake igjen sammen med familien min."

Haya: "Mange takk for den fantastiske oppholdet, vertskapet og den fantastiske tiden, vi nøt hele opplegget. Alle vi møtte var så hyggelige og hils alle sammen. Vi er virkelig glade for at vi har venner som dere i Norge."

En generell takk til alle som har bidratt til dette vellykkede oppholdet. Jeg er redd for å glemme noen, så derfor: Ingen nevnt – ingen glemt.