Entries in Sigve Bø (13)

onsdag
nov042015

Nyhetsbrev nr. 2/2015

tirsdag
jan272015

Holocaustdagen 27. januar

Holocaust er et gresk ord som betyr brennoffer. Et brennoffer som ble tilintetgjort av de tyske nazister. 6 000 000 liv gikk tapt fordi de vestlige frie land i 1939 ble enige om ikke å ta i mot dem.

I tillegg hadde England også stengt dem ute fra sitt hjemland i Palestina.

Les mer

torsdag
des112014

Zionisme 

Ordet zionisme er i ofte i bruk når Israels utvikling skal beskrives. Ordet drar oss i seg selv mot Zion, et bergrep vi knapt kjenner innholdet til, men vi finner det i Bibelen og det gir håp til jøden. Et håp om at hans egenforståelse, sosiale trygghet og åndelig tilhørighet skal kunne gjenoppbygges.

Tryggheten skaper han seg i Israel. Et lite geografisk område han ser på som sin arv. En arv som er flere tusen år gammel og som han tillegger å ha sitt opphav i Guds vilje.

Zionisme vil i en rommelig forståelse være å støtte jøden i hans lengsel mot sitt håp.

Den som støtter jødens zionistiske drøm vil være zionist. Zionisten kan være jøden selv, men zionisten kan også være hans venn. For jøden vil det være naturlig å være zionist. For hans venner vil der nødvendigvis være et underliggende motiv. Dette motivet kan ha sitt opphav fra forskjellige forståelser.

Vi har to hovedgrupper av zionister, som gjerne vil flyte noe over i hverandre.

I den ene gruppen deltar den humanistiske zionisten, som støtter jøden fordi han mener jøden har en rett til trygghet og frihet i eget land. Motivet er basert på historiens fortellinger og derfra generelle menneskerettigheter, som brukes for å støtte og legitimere jødens håp, ønske og kamp.

I den andre gruppen deltar kristen zionisten. Han støtter jøden ut fra bibeltekst. Hva Bibelen profeterer om jøden er ensbetydende med at kristen-zionisten deltar for å se dette oppfyllt. Bibelteksten legitimerer motivet på et mer forpliktende nivå enn hva menneskerettighetene gjør.

Begge disse grupperingene har sine profilerte talspersoner i Norge i dag.

 Les mer 

 Politiske utfordringer i Israel #13

 

 

 

 

 

 

 

 

søndag
mai262013

De halve fortellingers tur

Selv om turen hadde rikelig med informasjon fra forskjellige religiøse grupperinger og dialog mellom disse, var likevel inntrykket at dialogen som tur-program var mer for innpakningens skyld enn den var til for å vise kompromissende tilnærminger. Summen av alle inntrykkene gjennom turen er at turen var arrangert og ble brukt av en aktiv gruppe i heiagjengmiljøet for en palestinsk stat. At Stavanger kommune bevilger 100 000 kroner til Nablusforeningen for at 20 lærere blir med til Nablus og hører halve fortellinger og politiske ultimater, som berører følelser og vekker sympatier og antipatier, er neppe et godt utgangspunkt for kunnskapsformidling i Stavangers skoler.

I april arrangerte Stavanger kommune en tur til Israel og de palestinske områdene. Netanyaforeningens formann, Sigve Bø, var med på turen. Les hans referat her.

Turansvarlig var varaordfører i Stavanger Bjørg Tysdal Moe. Deltakerne var fra Stavanger Bystyre, Stavanger Kommunes administrasjon, Stavanger Bispedømme, Stavanger Bispedømmes dialogsenter, Universitetet i Stavanger, Stavanger Museum, Rogaland Fylkeskommune, Røde Kors, Nablusforeningen og Netanyaforeningen. På en del av møtene deltok også ca 25 lærere/helsearbeidere/studenter som Nablusforeningen hadde fått med. To av disse valgte også å være med til Netanya. Alle delegatene ble på forhånd underlagt kjøreregler om at det ikke var lov å provosere eller å bli provosert. Heller ikke var det lov å komme med program-innspill som ikke var satt på dagsorden før avreise.

Vi ankom Jerusalem søndag 7 april og tok inn på et hotell like utenfor Damaskusporten. Fra mitt vindu kunne jeg se rett bort på Gordons Golgata. Muligens var det der at Jesus fullførte sin forsonings- oppgave mellom Gud og mennesket. Intensjonen med turen var dialog for fredens skyld. Jeg hadde noen fotspor å gå i og lurte på hva turen ville bringe av nye inntrykk og forståelser. Første møtet ble holdt i kjelleren i hotellet. Rommet var forholdsvis nøytralt, men en skulptur av hele Israel/Palestina kartet stod i det ene hjørnet. Jeg hadde merket meg at Palestinakomiteen i Norge bruker det samme kartet i sin logo for å underbygge sin politiske forståelse. Jeg antok at skulpturen på hotellet var tiltenkt å formidle en tilsvarende oppfatning. Jeg regnet med at mitt bidrag ville bli å formidle Israels utfordringer under turen. Dette ble meddelt i presentasjonsrunden. En viktig del av turopplegget var at det skulle være i samme ånd som Chefs for Peace - C4P. En organisasjon hvor der alltid deltar en likevekt av jøder, kristne og arabere i anledninger hvor de lager og serverer mat sammen. C4P var med oss under hele reisen og hadde ansvar for et måltid om dagen. Første kvelden var i Annas hus i den Amerikanske kolonien. Der ble vi mottatt av et amerikansk ektepar som var våre verter. De fortalte om Anna, gift Stafford, fra Stavanger, som hadde emigrert til USA og stiftet familie der. Sammen med sin mann var hun på slutten av 1800 tallet engasjert i å skape et bedre fotfeste for kristne i Jerusalem. De dro over og fikk kjøpt et hus. Huset er i dag et barnehospital. På en senere tur tilbake gikk skipet ned. På denne turen var Anna sammen med tre av parets døtre. Alle døtrene druknet. Anna telegraferte det sorgfulle budskapet til sin mann. Det var dette budskapet som ledet til at han senere skrev sangen «It is well with my soul». Senere kjøpte ekteparet Stafford et nytt hus. Det var dette huset vi var i, og vi hadde en fin kveld sammen i «Annas hus».

Morgenen etter skulle vi til Tempelplassen og besøke Klippemoskeen og Al-Aksa moskeen. Vår palestinske guide fortalte om det islamske eierskapet til området og påpekte at et mulig jødisk tempel kunne ha ligget noe vest for plassen, men at der var noen som hevdet at det hadde ligget midt på denne plassen. Inne i Klippemoskeen fikk vi se en flott konstruksjon reist på marmorsøyler av tildels ulik lengde. En lærd guide underviste oss om konstruksjon, kunst og historie. Midt inne i Klippemoskeen kom fjellet til syne. I denne lille fjellformasjonen var der en grotte som vi kunne gå ned i. Kanskje er dette stedet sammenfallende med det Aller Helligste i templene som jødene har hatt der. I Al-Aksa moskeen fant vi også noen av de gamle marmor-søylene. Dette var i den delen av moskeen som tidligere hadde vært en bysantinsk kirke. På spørsmål bekreftet guiden at disse søylene var hentet fra gamle konstruksjoner. Dermed er sannsynligheten stor for at vi var omgitt av de samme søylene som Jesus underviste mellom da han samlet folket i skyggen på Tempelplassen. Herodes hadde nemlig anlagt en fantastiske søyleganger langs murene oppe på Tempelplassen. Besøket på tempelplassen var meget interessant.

Etterpå gikk vi korteste vei til Christ Church i Gamlebyen. Der ventet rabbineren David Rosen. Han delte sin forståelse av en vanskelig situasjon mellom jøder, kristne og muslimer. Angående den politiske situasjon sa han blant annet: «Vi er alle offer.» Rosen var rådgiver inn mot de israelske politikere. Han ga gruppen et godt inntrykk og ble senere på turen ofte nevnt. Muslimen som skulle fortsette etter jøden kom ikke, så vi ventet til den kristne palestinske biskopen ankom etter oppsatt plan. Dette var biskop Yonan, som er leder for det Lutherske Verdensforbund. Yonan gav oss to budskap. Det første handlet om viktigheten av inter-religiøs dialog. Her ble gjensidig respekt poengtert. På spørsmål om hvordan han forholdt seg til muslimer, som hadde konvertert til kristen tro, var svaret at de var marginalt få og at de ikke var av interesse for den palestinske kirken, hvis oppgave var å ta vare på de kristne som fantes i området. Med andre ord hadde den inter-religiøse dialogen fjernet misjonsbefalingen og evangelisering-motivet. Det andre budskapet hans var politisk. Samme hva som nå skjedde i Egypt, Libya, Tunis eller Syria, var det viktigste politiske gjøremålet i Midt-Østen at det palestinske folket fikk sin egen stat. Denne staten skulle opprettes etter 67-grensen. Gi fri adgang til alle 5,5-6 millioner palestinere og ha Jerusalem som hovedstad. I dette kravet får han støtte fra Den Norske kirke. Støtten er teologisk hjemlet i signeringen av Kairos-dokumentet.

Deretter var det korteste vei til et av Jerusalems bedre hoteller for lunsj. Her ventet C4P og på bordet lå «The Foreign Minister menu». Uten om delegasjonen fra Stavanger fikk også den amerikanske utenriksminister Johm Kerry servert sin lunch der. Men han hadde eget bord. Neste stopp var hos ambassadør Svein Sevje i Tel-Aviv. Han tok i mot oss i sin residens i Hertzelia. Jeg husker to ting fra hans tale. Det ene var at hans mor var fra Brusand, det er nemlig min mor også. Det andre var at på grunn av muren er der ingen kontakt mellom jøder og palestinere i dag. Jeg lurte på hva han mente med det siste utsagnet. Var det på politisk topp-plan han tenkte eller var det som befolkningsgrupper. Siden han sa det så tydelig i samme setning som muren ble nevnt, regner jeg med at han mente de to befolkningsgrupper. Det kveldet, og i Netanya ventet Edna Spitzer på oss sammen med den region- ansvarlige for speiderne. Sistnevnte gledet seg til å sende ti speidere på landsleir til Stavanger til sommeren. Ellers merket vi oss at bølgene gikk helt inn til klippeveggen og at begge bade-vakthusene, som vi kunne se fra King Solomon, stod lang uti vannet. Kanskje det har regnet så mye i vinter at Middelhavet også har steget noe...??

I Netanya delte delegasjonen seg i to. Tre lærere ble med til en junior-high skole og de andre dro på sight-seeing i byen. Hensikten med skolebesøket er å knytte kontakter mellom elever i Netanya og elever i Stavanger. Vi ble ønsker varmt velkommen på rektors kontor og i biblioteket ventet en gruppe elever. Inntrykket var bestemt at elevene ble tett opp-fulgt og at hver enkelt elevs potensiale ble kartlagt og utviklet. Besøket kunne ikke vært bedre og vi håper på at elever i Stavanger og Netanya etter hvert vil utvikle kontakt med hverandre. I norsk skole er også det nye faget «Interkulturell komunikasjon» en god inngangsport for kontakt. Neste post var et møte med ordføreren. Hun ønsket at der kunne ha vært kontakt mellom ordførerne i Nablus og Netanya slik det hadde vært tidligere. Men p.g.a. terrorhandlinger hadde det blitt umulig. Derfor måtte hun innse at det var bedre å leve med gjerdet/muren enn å dø uten gjerdet/muren. Alle i gruppa satte pris på møtet med ordføreren og hennes åpenhet mot palestinerne ble nevnt flere ganger senere på turen. C4P ventet på oss på en videregående skole. Der hadde elever fra tre religioner forberedt lunsjen. Mange israelere som jobbet på skolen var også invitert. Slik fikk vi som ønsket det utvekslet tanker og spørsmål rundt bordet. Bordet var dekket som en fem-armet strålestjerne med en flott oppsats i sentrum. Vi fikk servert fisk til hovedrett og frokost fra Nablus til dessert. Dette var eneste gangen vi fikk tid og anledning til å prate med den jevne mann i Netanya. Det endte da også med at en programpost med besøk på et amerikansk-inspirert freds- institutt måtte utgå. Netanya er en travel by. Gjeldende byplan prosjekterer for 300 000 innbyggere. Fortsatt slipes der diamanter i byen, men som ellers i Israel er high-tech den mest voksende næringen.Sannsynligvis vil Netanya også bli en sentral by for Israels kommende off-shore aktivitet. I den sammenheng prosjekteres et stort industrianlegg 15 km nord for byen. Byens åpne område i begynnelsen av Teodor Herzl gaten var fortsatt en byggeplass.

Utenom det offentlige programmet fra Netanya kommune hadde vi invitert Lisa og David Loden til å møte oss på hotellet for å fortelle om dialogarbeidet Lisa driver mot palestinske kristne kvinner. Lisa beskrev for oss at bare det å knytte kontakt mellom messianske jødiske kvinner og palestinske kristne var å klatre over høye forestillingmurer. Men de hadde lykkes og utviklet gode kontaktforum. David fortalte om sine musikk prosjekter og jeg ba ham sende meg program for de neste konsertene slik at vi kan få formidlet dem videre via hjemmesiden vår. Jacob Althauser, fra Delek, et stort energifirma i Israel, kom også til hotellet for å informere om aktiviteten på den israelske kontinentalsokkelen. Israel er nå selvforsynt med egen gass og har store reserver. Ved å bore ned på 6-7000 meter, 2000 meter dypere enn der de finner gass, regnet de med å finne olje. Ett av gassfeltene lå like inntil Gazas havsektor. På spørsmål om hvordan de kunne vite at de nå ikke tappet palestinernes gass, siden brønnen var nær grensen, var svaret at fjellformasjonen gjorde det umulig å hindre. Men at de kun hadde fått lov å ta ut en viss menge for at en relativ mengde skulle være tilbake for palestinerne ved en mulig senere anledning. Det ble kommentert at slike like beregninger er ikke enkle regnestykker. Hvem vet om trykket vil være konstant til hele mengden er tatt ut. Kanskje ville det være mest naturlig at alt ble tatt ut og at Gaza fikk sin del i penger. Men uansett har Israel forholdt seg åpen til problemstillingen og forsøkt å bidra på en måte som gjør at de kan stå ved det som er gjort hvis palestinerne skulle få en egen stat på Gaza en dag lenger framme. Under middagen på kvelden ble det fra politikerhold i gruppen gitt uttrykk for at både byutvikling, kommunikasjonsutbygging og skolepolitikk hadde elementer i seg som gjerne kunne vært overført til Stavanger. Avslutningsvis var det hyggelig å kunne invitere Edna Spitzer til Stavanger i slutten av august for å være med på vår sabbatskveld.

Onsdag morgen kjørte vi østover til Kalkylia og videre inn i fjellene til Nablus. Vår hyggelige palestinske guide var på plass i bussen. Hun informerer oss om Palestina og det palestinske folket. Andre i bussen deltar for å bekrefte historiene. Historiene var ikke feil, men de var ofte halve. Årsaken til den smerten som ble formidlet ble alltid utelatt. Det er mulig å føre en saklig diskusjon på om Judea og Samaria, Vest-bredden, er okkupert eller ikke. Men en ting er helt udiskutabelt, det palestinske folket opplevde seg definitivt okkupert og de kommuniserte okkupasjon. Fra politisk ståsted hadde de heller ingen tanker, med ett unntak, om å kommunisere noe annet enn okkupasjon, urettferdighet og smerte. Dette kan vi lett forstå, sett fra deres erfaringer. Nassir R. Arafat, ordførerens rådgiver, som vi lyttet mye til, og som jeg hadde en del samtaler med på tomannshånd, fortalte følgende: I 1952 gikk der fire busser fra Nablus klokken fem hver morgen. En gikk til Jerusalem, en gikk til Beirut, en til Amman og en til Damaskus. Alle var fremme før klokken 7:00. «Om jeg reiser mot den Jordanske grensen i dag, som er den eneste jeg kan krysse, møter jeg tre utfall. Enten får jeg krysse grensen, eller så får jeg ikke krysse grensen eller så blir jeg arrestert.» Den delen av fortellingen som sier hvorfor forholdene er så veldig annerledes i dag enn de var i 1952 blir forståelig nok utelatt. Men enhver som hører disse historiene vil gjøre verden urett om han lar dem være uansvarlig for sin egen situasjon.

Framme i Nablus ble vi tatt i mot i bystyresalen i Baladin, administrasjonsbygget. Der ventet ordføreren oss. I ene hjørnet stod den samme steinskulpturen som var på det første hotellet vi bodde på i Jerusalem. Vi ble servert arabisk søt te, som jeg liker godt. Atmosfæren i bystyresalen var svært hyggelig. I møtene mellom Nablusforeningens representanter og de personene vi møtte, fikk vi inntrykk av at vennskapet var stort og at foreningen over lengre tid hadde bidratt med mye konstruktivt arbeid inn mot Nablus befolkning. Ordføreren var en gammel PLO aktivist fra 60 tallet. Han hadde hatt en lengre ordfører-periode tidligere. Den gang var han svært opptatt av å få rensket opp i mafiaen i
byen. En jobb som ikke er annerledes i Nablus enn på Sicilia. På den tiden var det nødvendig med væpnet vakt utenfor Baladin-bygget og væpnet livvakt om ordføreren beveget seg utenfor bygget. Ved en anledning lyktes mafiaen med å plassere en ut-løsbar bombe i bilen hans. Broren lånte bilen og ble drept. Selv tok han en pause fra politikken. Han hadde lykkes med å renske ut parasittene i byen, og var i dag tilbake som en svært respektert leder. Væpnede vakter og livvakter var historie. Hans tale var ikke et krav om en palestinsk stat. Ordføreren hadde et spørsmål: «Hva skal vi gjøre for å få fred? Hvordan kan vi få til en konferanse for fred? Har dere forslag til innhold og møtested? Vi skulle aldri ha startet den tredje intifada, som varte i ni år, den har bare satt oss tilbake.» Senere nevnte jeg PLO-charteret for ham, om det kanskje ville være en ide å slette det. «Vi gikk med på å slette de vanskelige ordene i det i forhandlingene under Clinton i 1997, jeg vil vise deg.» Han mente det han sa, under forhandlingene var det intensjonen. Men Arafat visste den gang at dette charteret kun kan forandres i tråd med artikkel 33. Det er ikke gjort, og hvem som helst kan hevde at det fortsatt er gyldig. Dermed ligger fortsatt PLO- charteret som en intellektuell premissleverandør inn til den oppvoksende slekt av unge palestinere. Men der var et lite håp i å møte en aldrende mann som innså at alt han hadde gjort av opprør mot israelerne, kunn hadde gjort hans eget og hele byens liv vanskeligere.

Vi hadde også på programmet en interreligiøs dialog mellom en kristen, en samaritan og en muslim i Nablus. Først fikk vi sett Jakobs brønn, og tilbudt vann fra samme brønn som den samaritanske kvinnen. Vannet smakte godt. Etterpå var vi en liten tur inne i Balata flyktningeleir tvers over gaten. Her møtte vi en gutt «fra Jaffo». Husene stod tett, men der var rent og ryddig. De hadde selvsagt innlagt vann, avløp og Internett. I et rom tilknyttet kirken over brønnen ventet dialogdeltakerne. Samaritanerne var representert ved ypperstepresten. De kristne var representert ved den greskortodokse kirke og muslimene hadde sendt en meget hyggelig og sympatisk mann på 35-40 år. De to andre var nok omtrent dobbel så gamle. Samaritanen hadde stort behov for å si at de ikke kunne ha noen kontakt med jødene. Han forklarte oss at det var umulig. Det var som å høre ekkoet av den samaritanske kvinnens beskrivelse av sin verden for 2000 år siden. Den kristne deltakeren bidro i omtrent samme ånd. På et enkelt spørsmål fra delegasjonen ble de to dialogdeltakerne ytterligere utfordret og den gamle presten fra den gresk-ortodokse kirken ba ved et par anledninger en eller annen å umiddelbart begi seg på veien til «hell». Stavangers biskop gikk i mellom som fredsmegler, men vi fikk tydelig demonstrert den iterreligiøse dialogens utfordringer. Jeg skulle gjerne hatt en lengre prat med muslimenes representant.  De to andre ble takket for god underholdning. Røde Halvmåne hadde invitert oss inn på et hjem de drev for mentalt handikappede barn. Det gjør alltid inntrykk å møte mennesker som har det vanskelig. Jeg nevnte for en muslim at vi i rike Norge tilbød andre løsninger for disse. Han bemerket at islam ikke kunne tillate seg å tenke som oss. I en flott restaurert bygård ventet C4P med lunsj. Byens prominente var til stede.

På ettermiddagen fikk vi en liten omvisning i gamle Nablus. Denne bydelen var mye nyere enn den byen romerne i sin tid kalte Neo Polis. Romernes by-strukturer ble altfor dyre å vedlikeholde. I dag var gamle Nablus den enkle funkisbyen i Midt-Østen. Bybildet bar preg av stor aktivitet og kreativitet. Søte konditorvarer fra Nablus er i dag et kjent varemerke for byen. Tidligere var såpeproduksjonen en viktig del av næringslivet. Naseer viste oss stolt rundt i familiens gamle produksjonslokaler. Rom og produksjonsutstyr var godt tatt vare på. Arbeidsledigheten i byen ble angitt til ca 30%. I en senere samtale fortalte Naseer at før siste intifada hadde 100 000 palestinere hatt jobb i israelske foretak. I dag var dette blitt redusert til ca 30 000. Det ble understreket at Gaza ikke var med i disse tallene. For å få jobb i et israelsk foretak måtte arbeidsgiver søke om arbeidstillatelse for den arbeideren han ønsket. Dette er arbeidsplasser tilknyttet aktiviteten til de israelske bosettingene på Vestbredden. Noen kilometer utenfor byen kunne vi også se israelske biler til reparasjon på palestinske bilverksted som lå langs veien. Fra tidligere besøk har jeg også sett stor trafikk av jøder som handler i palestinske dagligvareforretninger i Nablus området/fylke. Dermed er der en ikke ubetydelig kontakt mellom
palestinere og israelere, selv om der er et skjemmende gjerde eller en mur som snor seg gjennom landskapet. Dessverre så vi ingen jøder inne i Nablus by på dagtid. Josefs grav inne i byen blir av jødene besøkt og vedlikeholdt på nettene.

Sammen med oss i Nablus var også en gruppe fra Lille i Frankrike, som også er vennskapsby. De presenterte en flott byplan for ordføreren med ideer om nye veier, grøntareal og bo-områder. Ordføreren syntes forslagene var gode helt til prioriteringslisten ble foreslått. Gruppen fra Lilles talsmann mente at det hadde ingen hensikt å bygge veier, grøntområder og hus så lenge byen hadde mangefull vanntilførsel. Underforstått på grunn av at Israel ikke lot dem bore dypt nok for å kunne hente opp nok vann til byens behov. Vi hadde hørt samme historien fra ordførerens rådgiver dagen før. Men i en hyggelig atmosfære på kvelden fikk vi sjekket ut at Nablus by var knyttet opp til det israelske vannverket og hadde tilgang på det vannet de trengte. Det samme gjaldt byens renovasjon og strømforsyning. Franskmannens frustrasjon av ikke å bli hørt når han forsøkte å sette menneskenes basale verdier foran veier og parker var ikke helt ubetydelig. Men gruppen fra Lille tok seg godt inn og fikk ristet av seg noe av frustrasjonen i korridoren etterpå med følgende kommentar: «Vi må ikke glemme at vi først og fremst er her for å jobbe for en palestinsk stat.» Hvis det er så enkelt at Lilles vennskapsbyavtale med Nablus, er høyere motivert i forhold til en palestinsk stat enn den er motivert for å hjelpe folket. Da er ikke veien lang til at en vennskapsbyavtale også kan ha innebygd antizionistiske og dermed også antisemittiske trekk. Antizionisme og antisemittisme er ikke lett å skille.

Siste programpost i Nablus var ikke satt opp på dagsorden, men jeg hadde stor sans for den i utgangspunktet. Før vi dro tilbake til Jerusalem skulle vi få besøke Nablus velgjører på Garisimfjellet. Jeg hadde sett dette palasset på avstand og gledet meg til å få se det på nært hold. Eieren tok i mot oss med te og kaker i hagen. Bygget og en hage på 400 mål var fantastisk! En enorm mengde arbeidstimer var nedlagt under byggeperioden på huset, som stod ferdig for ti år siden, og senere på hele området for å få det vakkert med terrasser og frukttrær av alle slag. Kanskje kostet hele anlegget opp mot 100 mill N-kr. I og med at der var lite gull og «edelstener» i byggematerialene, var sannsynligvis det meste utbetalt som lønninger til håndverkerne fra Nablus. Palasset ble brukt til politiske forhandlinger i indre palestinske utfordringer. Hamas og Fatah møttes til tider der. Inne i husets midte, under en ti til femten meter høy kuppel, møtte vi en av Abbas nære medarbeidere. Han hadde forberedt en formidling av Fatahs politiske budskap til omverden. Beskjeden var ikke til å ta feil av. Fatah skulle gjøre hva de kunne for å gjøre livet vanskelig for den zionistiske okkupanten. Men kun med ikke voldelige midler dette året. Hvis der ikke var forandringer på okkupasjonen i løpet av året ville ingen garantier kunne gis for fremtidige handlinger. Et lite, men markert, mindretal i delegasjonen avstod fra applaus. Men bygget fascinerte meg fortsatt. Noen fikk gå ned i kjelleren for å se på ruinene av en gammel bysantinsk kirke. Disse var godt i varetatt. Det var verre med byens israelsk/jødiske historie. Den fantes ikke i Nablus historie. Først var området bebodd av kananeere, deretter kom romerne. At Schem var israelittenes åndelige og politiske hovedstad og senere en viktig by fram til 722 BC, var ikke en del av historien. Jeg tok meg en tur innom de flotte salene i palassets første etasje. På et bord fant jeg boken «Jerusalembiografien» av den kjente jødiske historikeren Simon Sebag Montefiore. Hvis Jerusalems historie tåles å løftes opp blant palestinerne i sin helhet, bør de også kunne være med på å løfte opp Sikem/Schem/Nablus historie. Utfordringen er allerede formidlet til Stavanger Museum som prosjekterer en større Nablus vandre-utstilling i Stavanger.

Tilbake i Jerusalem fikk vi plass til en oppsummeringsrunde før delegasjonen delte seg. Alle fikk tre minutter til å dele sine tanker etter rundreisen. For egen del ga jeg honnør til Bjørg som under hele turen hadde evnet å ta et fugleperspektiv, høyt over alle problemer, og derfra hyggelig takket i alle sammenhenger. Dernest ble Luthers tanker trukket fram om at rettferdige gjerninger har ingen betydning for ens frelse, men at han oppfordret alle til å gjøre så mange som mulig av dem til nestens beste. (Dette hadde vi sett mye av i Nablus.) Anna Songe Møller fra UIS hadde på turen delt noen tanker om veien til den undertryktes frihet. Jesus sa det samme som Anna da han introduserte seg selv. Han sa ikke at han var Messias (befrieren som jødene ventet på), men han tok frimodig bokrullen i synagogen i Nasareth og leste fra Jesaias 42 om Messias. I vers 7 leser han at han er kommet for å gi fanger frihet, for at blinde skal se og for å sette undertrykte fri. Jesus forstår at de jødene som hører på ham ikke tar i mot budskapet. Lenger ut i samtalen ender det med at de tar den uforstående idioten med seg til fjellets stup for å bli kvitt ham. Landet var dengang okkupert. Romerne bygde over alt. Syndige teater og syndige velodromer holdt på å kvele den jødiske kulturen ved å undertrykke folket. Midt oppi dette sier Jesus senere: «Gi til Keiseren den skatten som Keiseren skal ha». Jesus og Anna hadde presentert samme læringsmodell. (Det handlet om hva du selv gjorde med situasjonen) Jødene fortsatte å løfte opp kravene mot Romerne og levde i opprør. 35 år senere var der krig og jødene mistet en million av sine egne og hele landet for 1700 år.

Underveis hadde vi hørt mange sentrale og oppriktige mennesker dele sine erfaringer og forståelse med oss. Jeg tok fram en jøde og en palestiner. Jøden var rabbineren David Rosen og hans ord om at «vi er alle offer». For å være høflig burde jeg ha trukket fram den palestineren som imponerte meg mest. Nemlig den unge muslimen i Nablus. Det valgte jeg ikke å gjøre, men heller å løfte opp den som forandret mitt syn mest. Det var biskop Yonan. Yonan ga oss to budskap. Det ene gikk på interreligiøs dialog, det andre var politisk. Yonans politiske retorikk er parallell til jødene som ikke hørte på Jesus. Konsekvensen blir at Yonan, som ber om en politisk løsning i tråd med sine politiske krav i dag, setter palestinernes liv i stor fare. Jesus hadde en løsning som kunne berget folket. I dagens situasjon er jeg meget betenkt over at Den Norske Kirke, sammen med Yonan, velger jødenes løsning for 2000 år siden, som resulterte i utslettelse og fordrivelse fra eget land. For å klargjøre Israels utfordringer, for å motvirke selektiv historieformidling og for å formidle de intellektuelle premissene som det palestinske og det muslimske folket er påvirket av, hadde jeg satt sammen ett kompendium på omkring 100 sider til turen. Kompendiet ble tilbudt til den som ønsket å lese.

Avslutningsvis er det selvsagt viktig å formidle at Oslo-avtalen har gått inn for en to-stat-løsning siden 1993. Dette har siden den tid vært Norges politiske ståsted i saken. Imidlertid har de siste 20 årene vist at der neppe noen gang har vært grunnlag for en palestinsk stat. For 20 år siden var Oslo-avtalens intensjoner at den da skisserte to-stat-løsningen skulle ferdig utformes av det palestinske folket og Israel. Dette har ikke vært mulig å gjennomføre. Dermed har nå utenforstående krefter i økende grad tatt tak i de politiske utfordringer for å søke en snarlig fødsel av den palestinske staten. Heiagjengen synes å bli mer og mer tydelig og kreativ. Konsekvensen kan fort bli en  prematur stats-fødsel, som har innbakt uberegnelige elementer. Selv om denne turen hadde rikelig med informasjon fra forskjellige religiøse grupperinger og dialog mellom disse, var likevel inntrykket at dialogen som tur-program var mer for innpakningens skyld enn den var til for å vise kompromissende tilnærminger. Summen av alle inntrykkene gjennom turen er at turen var arrangert og ble brukt av en aktiv gruppe i heiagjengmiljøet for en palestinsk stat.

Dette inntrykket forsterkes også ved Netanyaforeningen i utgangspunktet trodde på at den inter- religiøse dialogen  var et viktig moment i turen. På denne bakgrunn hadde vi arrangert møte med mennesker som hadde konvertert fra islam til kristen tro. For oss var dette viktig fordi flere av oss over tid har kjent til tortur og drap av disse. Drap og tortur utført av den Palestinske Autoritet. I utgangspunktet var der et enstemmig ønske i gruppen til dette møtet. Underveis ble flere møteplasser avvist. Og det endte med at møtet ble funnet umulig å gjennomføre. Nestlederen for Røde Halvmåne i Nablus prøvde to ganger å komme frem med sitt hovedbudskap : "I dag er det de kristne i Midt-Østen som lider. De kristne forfølges og drives på flukt uten at noen utenforstående reagerer." Hans budskap ble overhørt.

Har turen på noen måte bidratt til fred, eller et steg i retning fred? Dette spørsmålet bør belyses ut fra at turen hadde en stor overvekt av politiske innspill og tydelig politisk aktivisme for å underbygge og rettferdiggjøre en palestinsk stat.

Skal svaret bli ja, må det nødvendigvis ha sitt utspring i at en palestinsk stat vil være et fredsskapende element i regionen. For flere i delegasjonen, og for flere av dem vi møtte, er svaret her et tydelig ja. For noen av oss vil trosdimensjonen i et slikt ja fortone seg stor. Vi er nødt for å prøve å forestille oss det rasjonelle grunnlaget for å hevde et slikt svar. Finnes det? Hvilke flyktningproblemer vil bli løst med en palestinsk stat? I Nablus møtte vi en ungdom fra Jaffa. Hans flyktningproblem vil ikke bli løst. Hele Balata-campen er i utgangspunktet flyktninger fra 1948. Det samme gjelder de aller fleste flyktningene. Ingen av dem vil kunne vende tilbake til sine hjemplasser om der proklameres en palestinsk stat innenfor 1967 grensen. (I dette spørsmålet bør vi også ha i tankene at fra 1938-1945 ble mer enn 7 000 000 jøder drevet ut or sine hjem, mer enn 6 000 000 av dem hadde ingen plass å dra hvor de kunne berge livet. England stengte dem ute fra Palestina. Dernest og at 850 000 jøder ble fordrevet ut fra sine hjem i de muslimske nabolandene fra 1948-67.) Vil der bli fred i området med et delt Jerusalem? Den muren som i dag er på nordsiden av byen vil da komme til å gå gjennom byen. Vil det være fredsskapende? Vil en åpen grense mot Jordan medføre frihet og annullert behov av å bringe våpen inn i den mulige palestinske staten? Det er mulig å tro det. Men for noen av oss vil det være vanskelig å framskaffe denne troen. Av to årsaker: Historien har aldri gitt oss grunnlag for en slik tro. Det mentale kartet av Palestina som i dag formidles til den oppvoksende generasjon av palestinere setter ingen skiller mellom en 1967 grense og en 1920 grense. Hele landet er med. Dermed er denne kartformidlingen sannsynligvis et av de største hinder for framtidig fred. Som et grunnleggende premiss for tenkning om egen situasjon og behov for innsats, kommer kartformidlingen bare i tillegg til to charter og en mengde halve fortellinger.

Hvis turen ikke bidrar til fred, har den vært nøytral? Sannsynligvis vil den skape noe både i Stavanger, Netanya og Nablus. At Stavanger Kommune bevilger 100 000 kroner til Nablusforeningen for at 20 lærere blir med til Nablus og hører halve fortellinger og politiske ultimater, som berører følelser og vekker sympatier og antipatier, er neppe et godt utgangspunkt for kunnskapsformidling i Stavangers skoler. Hvordan vil vi kunne bygge relasjoner til innbyggerne i Netanya hvis vi har gitt hjerte og hode til de halve fortellingene i Nablus? Det vil være krevende. Vil i så fall turen polarisere vår egen befolkning? Selv om polene skulle være likevektige, vil en polarisering i seg selv være et negativt bidrag inn i vår by. Muligens vil den som søker å påvirke situasjonen ut fra nå billedet, hvor der er ubegrenset rom for følelser, kunne komme til å skape ytterligere polarisering. Det eneste som kan oppveie polariseringen må være å fortelle hele fortellingene. Gi rom for at årsak/virkning problematikken følges bakover til problemet er belyst. Dette må kunne forventes av enhver som legger premiss for andres tenkning. Særlig for dem som er premissleverandører inn til unge mennesker.

Hvis turen ikke har vært nøytral, og det positive elementet er bygget på mer tro enn hva som er mulig å forvente av rasjonelle mennesker, hvor negativ kan den i så fall ha vært? Enten vi har deltatt bevisst eller ubevisst har vi alle på denne turen bidratt til å bygge den palestinske nasjonalismen. Vi har kommet til velregisserte forestillinger med god mat og lyttet til politiske budskap, den palestinske nasjonalsangen og direkte ansvars-fraskrivende krigs-retorikk. Dermed har vi også deltatt til å forsterke handlings-behovet for en palestinsk stat. Om en palestinsk stat skulle bli opprettet på det grunnlaget vi har vært vitne til i dag, vil det, etter min oppfatning, lenger framme resultere i nytt palestinsk blod på våre fjernsynsskjermer, slik vi har sett det fra Gaza. Vil vi i så fall ha et ansvar for det som kan skje?

mandag
des102012

Naim Araidi - et meget hyggelig bekjentskap

Netanyaforeningen hadde planlagt en sabbats-kveld i august. Men denne ble avlyst når hovedtaleren meldte forfall. På det tidspunktet visste vi at den israelske ambassadøren var på veg til byen en gang senere på året. Vi valgte å planlegge en Netanya-kveld hvor den nye ambassadøren, Naim Araidi, kunne bli med. I nært samarbeid med NIHK avdeling Stavanger ble ambassadørens program planlagt. Han skulle komme mandag 5. november og forlate byen igjen på onsdagen. Vi valgte å ha møtet i Kristen Tjenestes lokaler på Forus. Der er gode kantinefasiliteter og rommelig møtesal. Vi kunne selvsagt ikke legge opp til en «sabbats-kveld» midt i uka. Tirsdagskvelden ble valgt og menyen skulle være kaffe og kaker. Marit Svendsen er den fødte organisator og skaffet umiddelbart de kakene som trengtes fra glade bidragsytere. Per Kristen Mørk og Torvald Tjåland bidro på aller beste måte med den musikalske delen av programmet.

Utenom ambassadøren hadde vi også besøk av ambassadesekretæren, George deek, den norske konsulen i Tel-Aviv, Orni Izakson, og representanter for to firma i Israel. Det ene av dem var Delek, som har sitt hovedkontor i Netanya.

Inger A. Olsen var spurt om å male på scenen under møtet. Inger er kjent for å kunne sette opp staffeliet sitt på scenen og lage de vakreste bilder på et par timer. Hun gjord det igjen. Hun er bare helt utrolig. Denne gangen malte hun «Israel utenfor våre egne kjøkkenvindu». Maleriet ble overrakt ambassadøren. Onsdag kveld kom det melding om at der var ryddet plass i ambassaden i Oslo for maleriet.

For egen del var jeg spent på hvordan møtet med den nye arabiske ambassadøren ville bli. Det var hyggelig fra første stund. Naim Araidi holdt en tale vi sjelden vil glemme. Han sa det som det er; «den israelske staten er et under». Han utdypet dette med å vise til befolkningsvekst, utdanningsnivå, innovasjon og forretningsresultater. Som professor i litteratur la han heller ikke skjul på hvor begeistret han var både for jødisk og for arabisk litteratur. Han nevnte flere jødiske poeter som alle tok han med inn i den jødiske historien. Poesi han hadde stor glede av. I sitt private hjem i Galilea arrangerte han årlig poesifestivaler hvor han inviterte poeter fra flere etniske grupperinger i landet. Han var redd for ensidig og kontinuerlig kritikk av Israel. En ukritisk kritikk med en bestemt adresse kun lett lede til hat og derpå følgende handlinger. Men han la også vekt på at kritikk var en forutsetning for funksjonen i et demokrati.

Fra salen ble han utfordret på situasjonen med Iran. I den sammenheng vise han til at Iran var en gammel kulturnasjon som kanskje ønsket å fjerne det islamske tenkesettet innefra like sterkt som verden utenfor ønsket å se atomtrusselen fjernet. Et annet spørsmål var hvordan han ville oppdra sine egne barn. Ønsket var å oppdra dem i frihet og kritisk tenkning. Hvor kritisk tenkning vil være en forutsetting for å bevare friheten.

Tidlig i sitt foredrag poengterte han at han ikke tidligere hadde erfaring fra diplomatisk arbeide, men når kvelden var over hadde vi møtt en israelsk ambassadør som ikke hadde behov for å pådytte oss hverken oppfatninger eller egne meninger. Dette gjorde at vi satt med en opplevelse av å ha møtt en person med et medfødt anlegg for diplomatisk virksomhet, og som helt sikkert vil gjøre en svært viktig jobb for Israel i forhold til dem som har svært bestemte kritiske meninger om landet.

Som en del av kveldens program hadde Trygve Brekke en orientering om NIHKs arbeid i Stavanger. Han fortalte om tydelige frukter fra den offentlige forvalter delegasjonen som var på besøk i Stavanger i mai. Frukter i den forstand at Israel finner både en modell for forvaltning av sine ressurser på egen kontinentalsokkel så vel som at de inviterer ned norske operatørselskap. Et program for utveksling av studenter for både forvaltning og operatørarbeide er også påbegynt. Vi fikk også høre at et nytt offentlig forvaltningskontor var opprettet og at første og eneste post på programmet så langt var å komme til Stavanger og lære mer om den norske modellen for olje og gass forvaltning.