Ikea brant dessverre ned til grunnen i februar 2011. 400 mistet dermed arbeidet. Imidlertid forventes åpningen etter gjennoppbyggingen på forsommeren i år.

Imidlertid har møbelgiganten Kika åpnet et senter like i nærheten som er den første i Israel. Med 32 butikker i Østerrike og ytterligere 22 spredt over hele Sentral- og Øst-Europa, er Kika en av Europas ledende varemerker innen møbelbransjen. En stor folkemengde begynte å samle seg 3 timer før åpningen og de første 100 kundene fikk hver sin fotskammel. Nærmere 20 000 besøkte senteret i løpet av den første dagen.

Ordfører Miriam Feirberg-Ikar har lagt forholdene godt til rette for at slike populære møbelgiganter skal trekke folk fra hele Israel til Netanya. Hun har med denne velviljen gjort Netanya til det ledende møbelsenteret i landet. Alle ser nå frem til den forestående gjenåpningen av Ikea, ikke minst de 400 som igjen får sitt arbeide der.

Nestformann Trygve Brekke geleidet det hele som møteleder som bandt det hele sammen på en elegant måte. Denne gangen var Ofer Hamami vår gjest fra Israel. Han arbeidet i sin tid tett sammen med Shulamith Katznelson på Ulpan Akiva i Netanya som delvis administrator, men er mest kjent for den evnen han har til å formidle hebraisken på en nesten lekende lett måte inn i tilhørerne gjennom sang/musikk og illustrasjoner. Han trakterer nær sagt det som finnes av instrumenter, noe vi fikk en smak av. Shofaren hans imponerer alltid og hans lune humor dannet et godt grunnlag i festen. Han hadde også med en hilsen fra Netanya kommune som lød således:

Welcome all friends,

The city of Netanya congratulates the Association of Friendship between Stavanger & Netanya for its 15th birthday. The city of Netanya and its residents have benefited throughout the years from these relationships - and we hope Stavanger did so as well. 15 years of exchanges, delegations which visited each other - especially we would like to thank you for all your kindness in hosting terror victims who were hosted by you so warmly and generously, who returned home with hope and full of energy. All friendly ties which were built between people of both cities prove to us that no matter how far one has to fly - inside his heart there is always the feeling of love and acceptance. We all wish and hope for many more years of such tight ties between Netanya & Stavanger.

Bless you all.

Edna Spitzer, Twin cities dept., Netanya Municipality

Leif Måsvær og Trygve BrekkeLeif Måsvær var ordfører i Stavanger da spørsmålet om vennskapsby i Israel kom på bane og han berettet en del fra den tiden. Uten ham og Trygve Brekke, som da hadde med vennskapsbyer å gjøre, hadde vi vel neppe hatt noen vennskapsby i Israel i dag.

Dagens varaordfører i Stavanger, Bjørg Tysdal Moe, er nok den som har hatt mest kommunal kontakt med Netanya gjennom årene. Hun har tatt i mot delegasjoner av alle størrelser fra Netanya og selv vært der nede flere ganger. Hennes engasjement er og har vært en stor velsignelse for Netanyaforeningen.

Formannen i Netanyaforeningen hadde også en historisk oversikt sett fra Ofer Hamamiforeningens side. Medlemmenes betydning ble vektlagt. Det som så langt har særpreget arbeidet i foreningen, er nemlig dugnandsinnsatsen til medlemmer og styret. Hver gang en ny utfordring som delegasjonsbesøk med ungdom, sport, kommune eller terrorofre har kommet, har dugnadsinnsatsen i form av vertskap, matlaging, guiding, buss/biler med sjåfører og mange andre små og store viktige detaljer lagt seg til rette. Da Israel er et industriland, i motsetning til de fleste andre sammenlignbare vennskapsbyene til Stavanger som blir regnet som utviklingsland, får vi ikke adgang til å søke om tilskudd fra Nord/sør-foreningen, Utenriksdepartementet og andre, er det stort sett dugnadsinnsatsen som har gjort utslaget på de mange gode resultater som er oppnådd med relativt lite penger. Medlemmenes innsats er den viktigste og beste ressursen Netanyaforeningen har.

Som alltid spiller maten en sentral rolle på våre fester og samlinger. Det ble en herlig blanding av israelsk og norsk inspirasjon. Kyllingene, salaten og en del kaker, ble sponset av lokale firma, noe vi satte stor pris på. Stemningen rundt bordene krydret det hele til en stor suksess! 

I forbindelse med jubileumsfesten laget Per Åge Skretting en meget god video som anbefales på det varmeste. Den kan bestilles hos Per Åge Skretting, telefon 900 58 503, e-post: pea-skr@online.no. Oppgi adresse og telefonnummer i bestillingen.

I løpet av reisen skal deltakerne innom de mest sentrale stedene i landet, som blant annet Sharonsletten ved Middelhavet, Galilea og Golanhøyden, Dødehavsområdet og Jerusalemsområdet. De kjente bibelske stedene skal besøkes og det er satt av tid til å møte forskjellige interessante personer underveis.

Reiseledere er Bjarne Bjelland og Torgeir Riska. En israelsk guide, som snakker skandinavisk, vil følge gruppen på rundreisen.

Turen arrangeres i samarbeid med Sabra Fokus Reiser og mer informasjon finnes på deres hjemmesider.

Mesterskapet skal spilles på fire arenaer i Israel: Teddy Stadium i Jerusalem, HaMoshava Stadium i Petah Tikva, Bloomfield Stadium i Tel Aviv og Netanya Stadium.

Netanyas nye fotballstadion ligger i Birkat Hanoun og skal etter planen være ferdig bygget i 2012. Arenaen har plass til 13.800 tilskuere og skal fungere som hjemmebane for Maccabi Netanya.

Netanya Stadium

Eli presenterte forslaget om en ny flyplass på en konferanse som ble avholdt på Ben Gurion flyplassen. Han understreket at det fortsatt ikke er tatt noen avgjørelse om Israel skal bygge en ny internasjonal flyplass i det hele tatt. Økonomi er blant punktene som er med å avgjøre en slik beslutning. Byggingen av en ny flyplass, dersom det blir vedtatt, ligger minst et tiår frem i tid. En felles flyplass vil kunne hindre konkurranse om luftrommet, noe som ville vært tilfelle dersom PA skulle bygge sin egen flyplass.

Kilde: HaAretz

Leif Maasvær, som var ordfører da vennskapsbyavtalen ble utarbeidet, blir med oss. Varaordfører Bjørg Tysdal Moe, som i de senere år har fulgt opp avtalen, vil også ha et innlegg. Det blir også innslag med andre pionerer i Netanyaforeningen, samt musikalske innslag. På det nåværende tidspunkt er det usikkert om den israelske ambassaden også sender en representant. Selvsagt blir det koldtbord med en kombinasjon av israelske og norske matretter på en sabbatskveld som dette.

Vi inviterer medlemmene og venner til feiring fredag 23. september kl. 19.00 i Madlamark bydelshus. Ta med venner og bekjente. Prisen for medlemmer er 100 kroner. For ikke-medlemmer er prisen 150 kroner. I den vanskelige situasjonen som Israel er i nå, er det svært viktig å vise sympati og vennskap.

Madlamark bydelshus er i Åsta Kongsmors gate 20, mindre enn 50 meter nedenfor Madlamark kirke. Kjører du oppover, forbi universitetet, sving til venstre i krysset ved Ullandhaugsveien og nedover forbi Gosen. Du kommer til en rundkjøring rett før Madlamark kirke. Ta cirka 50 meter nedover til venstre og parkeringsplassen ved bydelshuset ligger på din høyre side.

De som har vært i Netanya har sikkert sett de to store spillende og dansende klezmer-statuene i bronse der gågaten begynner i Herzl gaten. Nå ble familien utvidet med to nye skulpturer på samme sted. En av opplevelsene vi fikk, var å møte kunstneren Lev Segal (bildet) under avdukningen av disse nye skulpturene han hadde laget.

Vi var i fint selskap. Foruten Lev Segal selv, hans kone og øvrige familie, var ordfører Miriam Feirberg-Ikar, som var i Stavanger i mai 2007, og mange andre prominente personer. Lev Segal ble født i Ukraina i 1933 og ble utdannet som skulptør ved Kiev kunsthøgskole. Han kom til Israel i 1973 og ble medlem av kunstnerlandsbyen Sa-Nur i Samaria i 1986. Segal har hatt flere utstillinger i Russland, Ukraina, Frankrike, Tyskland, USA og Israel.

Under avdukningsseremonien fortalte Lev Segal at han fant mye av sin inspirasjon i bøkene til Shalom Aleichem. Jødisk folkeliv og folklore fra en by som ikke lenger eksisterer gir han på denne måten videre liv. Segal virket varm og nærværende. Han takket også sin kone for hennes støtte gjennom hans kunsteriske liv.

I 1977 laget han en skulptur med navn Spillemannen på taket. Den er plassert ved inngangen av Krauze gågate ikke så langt unna.

At jødisk folkemusikk og klezmermusikk fortsatt er levende fikk vi oppleve ved dansende ungdommer og klezmermusikantene som underholdt under seremonien.

I to måneder denne sommeren har denne drømmen vært en realitet for min del. Misunnelig? Det burde du være... For en flottere sommer skal du lete lenge etter!

Det var med en stor spenning og forventning at jeg satte meg på flyet på Sola flyplass 4. juni, med nesen vendt mot Israel og Netanya. Ja, jeg hadde vært i landet før, da med Smyrna bibelskole i 2004, men aldri vært der så lenge eller alene. Magefølelsen sa sitt denne dagen, men en ting visste jeg allerede da: Denne sommeren kom til å bli spesiell!

Etter en mellomlanding i Frankfurt var jeg fremme i Tel Aviv. All utsjekking gikk helt strålende, og jeg kunne gå mot "nothing to declare"-utgangen. I adkomsthallen stod Mikael Luikert og tok i mot meg med hotellskiltet. Hotel Orit - det skulle både bli mitt hjem og arbeidssted i åtte uker.

Fra dette tidspunktet og frem til nå - åtte uker senere, og vel hjemme i Norge - har alt vært helt fantastisk! Jeg vet ikke hvordan jeg ellers kan beskrive det. Ord blir liksom bare så klumsete når jeg skal fortelle hva jeg har opplevd. Det er en kristen sang som sier: Det kan ei forklares, men blott kun erfares... Dette er en realitet også her!

En vanlig dag i Netanya begynte med en lang frokost ute i hagen, 28 - 30 grader i skyggen, og utennoen fare for å få en kjølig vind. Hadde jeg fri fra hotelljobben, var det ofte en utflukt som var på programmet. Netanya ligger så sentralt til det meste, at det bare var å hoppe på en buss eller et tog. Øst, nord eller sør og du var i Jerusalem, Haifa, Tel Aviv, Genesaret etter kort tid!

Skulle jeg derimot jobbe kveldsskift var stranden en av mine førstre prioriteringer. Å gå på byen og i butikker: Det var noe du drøyde med til solen var gått ned, i hvert fall for min del.

Så slik gikk dagene og ukene, og faktisk også månedene... Kjedelig??? På ingen måte! Israel, folket, religionene, kulturen, dagsrytmen... Jeg vil mer enn gjerne ned igjen!

Hotell Orit er et svensk eid, kristent hotell som drives av "Venner av Israel" i Sverige. Det er et veldig lite hotell med bare 7 rom, og med bra standard. Alle rom har aircondition og eget bad og dusj. De aller fleste rom har også balkong. 

Stranden i Netanya. Helt fantastisk!!! Vannet holdt rundt 30 grader vil jeg tro, så avkjølingfikk et litt annet innhold her. 

Netanya er ikke en liten småby lenger. Her ser dere byen fra oppsiden! For det er også mulig her i Netanya: Å se byen fra luften. Hvordan? Jo, blant annet med paragliding. Og vet dere: Det er ikke så skummelt som det kanskje høres ut som!

Paragliding. Du har en guide med deg som gjør alt arbeidet, og du kan bare slappe av og nyte utsikten. Hvis du vil, tilbyr også guiden deg å gjøre noen triks i luften, men det er frivillig. Noe dyrt er det, men spør du meg så var det verdt pengene. 250 shekel for ca. 20 minutter. Her må dere huske på at du sannsynligvis ikke gjør dette så mange ganger i løpet av livet ditt. For meg kommer dette i hvert fall til å bli noe jeg vil gjøre neste gang jeg kommer til Netanya!

Idyllisk? Maten smaker ofte best utendørs!

En liten del av strandpromenaden i Netanya. Kjempeherlig å gå her langs stranden. Ved strandpromenaden er det også satt ut benker, drikkefontener, restauranter, lekeparker sittegrupper med skygge, treningsapparater og til og med gratis digitalvekter for de som savner det!

Frihetsplassen i Netanya. Byen vekkes til liv hver eneste kveld. Til og med små barn er ute til midnatt, og fremdeles har jeg til gode å se tydelige beruset folk her! Yrende folkeliv, folkemusikk, dans, oppvisninger og festivaler var det derimot masse av!

"Er jeg i Israel eller Norge?" undret Netanya-ordfører Miriam Feirberg-Ikar da hun noe trett etter flyturen kom ut i velkomsthallen på Sola og ble først møtt av to store israelske flagg. "Trykket jeg hadde i ørene og ubehaget forsvant med ett da jeg så flaggene og velkomstkomiteen."

En delegasjon på til sammen sju representanter fra Netanya kommune, var nå ankommet Stavanger. Mandagen begynte med møter med kommunale representanter i Stavanger kommune. Ordfører Leif-Johan Sevland begynte med å ønske velkommen og snart var dialogen i gang. Vennskapsbyene, deres ressurser, muligheter og forslag, ble presentert for hverandre. At tiden gikk fort, var det ingen tvil om. En bedre lunsj i Søemandsforeningen fulgte så før deltakerne fortsatte med individuelle samtaler.

Om kvelden var vi invitert til Karen og David Bruns på Ormøy. Det var helt uvant for våre venner da de måtte kjøre over flere broer og øyer for å komme fram. Utsikten imponerte og det samme gjorde marinaene vi passerte. Dette har lenge vært en ønskedrøm å få til i Netanya, men har så langt blitt liggende i ro i planleggingsskuffen. De velstelte trehusene og hagene imponerte storlig. Hjertevarmen til Karen og David slo imot dem da de ble ønsket velkommen. Selv den kalde vinden som da feide over stedet kunne ikke ta knekken på inntrykket til hagen, de mange vekstene, stranden og marinaen. Inne i stuen ble de stående og beundre utsikten som om det var et eventyr de var ført inn i. Maten og de mange interessante samtaleemnene gjorde også sitt til at kvelden gikk så mye fortere enn beregnet.

Neste dag gikk vi om bord i turistbåten som førte oss inn i Lysefjorden der det idyllisk øylandskapet med den storslåtte naturen, hytter, hus og fossefall gjorde et dypt inntrykk på delegasjonen. Prekestolen sto i sin majestet og da jeg kommenterte at oppå den kunne vi være på lørdag om været holdt, steg forventningen ytterligere. Fotoapparatet til Boris, knipset vel 1000 bilder av i løpet av oppholdet. 

En buss sto på kaien for å bringe oss videre til Hidra utenfor Flekkefjord. Våre gjester forsto etter hvert at dette var ikke et standard delegasjonsbesøk og var noe usikre på det som var i vente. Bo i et båthus? En plass måtte vel grensen gå? Men Finn og Gunnar sto klar og ønsket varmt velkommen til dette ferieparadiset. Kveldsmaten sto klar og kaffelukten hang i luften. Ingen trengte å anstrenge seg for å sette samtalen i gang. Det virket som vi hadde kjent hverandre i lang tid og ikke bare i to døgn. Hvordan kunne det ha seg at det ikke ble mørkt her om kveldene? Tenk å kunne sitte her og nyte naturen til langt på natt?

Neste morgen troppet fire av gjestene våre opp for å fiske. Sjøen lå blank som et speil og endene svømte rundt for å finne ut om vertsfolkene ikke snart kom med maten. Snart tøffet båten mot en av distriktets mange fiskeplasser. En god time senere hører vi stemmen til Boris: "Jeg har reddet fiskernes ære. Jeg har fått en fisk!"

"Vel, min var mye større. Det eneste problemet var bare at jeg ikke fikk den over ripa!" lød et nytt rop fra Dov. Noen forbipasserende kommenterte: "Fisken er vel den eneste skapningen her i verden som vokser etter sin død." Stemningen var i alle fall på topp. Etter frokost ble det sightseeing, det vil si en kombinasjon av båt- og gåtur. Like forbauset var de over de varierte naturperlene. "Hadde jeg visst dette, skulle jeg visselig ha fått med mannen min", sier Miriam med trykk i stemmen. "Men jeg håper vi får komme igjen!"

En rekke telefoner kom til ordføreren. Senere fikk vi vite at 60 raketter var skutt mot Sderot som ligger nær Gaza. Sist natt hadde myndighetene der besluttet at skolene skulle stenges. Om morgenen hadde noen raketter rasert en skole, men heldigvis var den da tom. Miriam hadde sagt på strak arm at Netanya ville ta imot 500 flyktninger derfra. Dette igjen medførte at hun måtte avbryte besøket her i Norge snarest mulig. Billettendringen kom i orden med avreise 17. mai.

Men først gikk turen til Isbua hvor israelsvenner hadde duket til fest. På menyen sto det fersk fisk som naturlig var. Ved måltidets slutt holdt ordføreren en tale som bekreftet alles takknemlighet for hva de hadde fått oppleve så langt. Det hadde overgått alles forventning i høy grad, både når det gjaldt natur og gjestfrihet. Så bar det mot Stavanger igjen. Selvsagt ble det en del stopp, som for eksempel: Jøssingfjorden, Ruggesteinen, Hitlertennene og Jærkysten.

Neste dag var det 17. mai. Godværet fikk mange til sentrum. Alle var like begeistret over stemningen som hersket og at folk var festkledde. Boris og Dov hadde nærmest konkurranse om hvem som kunne bli mest fotografert sammen med bunadskledde nordmenn. Barnetoget imponerte stort med bunader, flagg, viftende barnehender, sang, korpsmusikk og varierte innslag. Dessverre måtte ordføreren og sekretæren Tova bryte opp da toget hadde kommet halvveis for å komme seg til flyplassen. Men det de hadde sett, hadde gjort så pass inntrykk at de ville prøve å få til noe tilsvarende i Netanya på kommende frigjøringsdag.

På veien til flyplassen beklaget ordføreren så mye at hun måtte dra. Hun hadde ikke trodd at det fantes så mange aktive og varme israelsvenner her. Hun hadde gledet seg så mye til å treffe enda flere på sabbatskvelden dagen etter. "Det har også vært uvant å kunne gå inn i butikker og hotellresepsjoner uten å bli sikkerhetssjekket. Vi lengter desperat fram til at det blir mulig i Netanya også. Glem ikke å si til alle at det beste de kan gjøre, er å komme på besøk til oss!" avslutter hun.

På Shabbatskvelden var det ca. 160 fremmøtte i Madlamark Bydelshus. Stemningen var på topp og det var et rikholdig og variert program. Cathrin spilte seg inn i alles hjerter med tverrfløyta si, en meget ung dansegruppe fremførte danseinnslag, Daniel Høines fikk oss med i norske og jødiske sanger, Shabbatslysene tentes og Shabbatsbønnene ble bedt etterfulgt av shabbatsmåltidet som var en blanding av israelske og norske retter. Adir holdt en tale på engelsk og slo over på svensk når han kom med hemmeligheter som resten av delegasjonen ikke skulle forstå. Flere andre hadde også ordet, men problemet var bare at tiden gikk så altfor fort.

Lørdagen gikk med til en vellykket Prekestoltur. Tauferja var en opplevelse for seg selv med den utsikten. På Jørpeland stakk vi innom Hildur og Nils Kjell som sjekket at alle hadde godt nok tøy og sko for turen. En tilsvarende tur hadde ingen vært med på tidligere. Uten tvil: Dette er den delegasjonen i hele Netanyaforeningens historie som har tatt seg så godt opp. Det er virkelig en velsignelse å få gå turen sammen med folk som nyter den så godt. Og neppe har vel noen middag smakt så godt som den Hildur serverte da vi kom tilbake til Jørpeland.

Får kanskje ta med noen forkortede hilsninger til slutt: Dov skrev i en mail: "Det var en fantastisk uke, full av nye opplevelser og begivenheter og vi fikk mange nye venner. Jeg fikk så mye kjærlighet og varme fra Norge, og det har jeg tatt med meg tilbake til Netanya."

"Jeg har ikke ord til å si hva jeg mener – jeg er målløs", uttalte Boris. "En skulle ikke tro det var sant. Mediene har aldri skrevet noe som helst om at vi kunne møte så hjertevarme mennesker som elsket Israel så høyt i Norge. En slik variert og vakker natur er langt mer enn det jeg kunne tenke meg. Håper at jeg snart får komme tilbake igjen sammen med familien min."

Haya: "Mange takk for den fantastiske oppholdet, vertskapet og den fantastiske tiden, vi nøt hele opplegget. Alle vi møtte var så hyggelige og hils alle sammen. Vi er virkelig glade for at vi har venner som dere i Norge."

En generell takk til alle som har bidratt til dette vellykkede oppholdet. Jeg er redd for å glemme noen, så derfor: Ingen nevnt – ingen glemt.

17. august ankom delegasjonen til Sola hvor vertsfolkene og andre tok entusiastisk i mot dem med flagg og sangen "Hevenu shalom malechem" som ljomet i mot dem. Trette var de etter en natt uten søvn, men likevel spente på hva de neste elleve dagene ville bringe.

Det første offisielle på programmet var å fortelle om sine tragiske og så absolutt meningsløse lidelseshistorier på Karmelstevnet som for øvrig for første gang i historien var samlet på Solborg. Å få merke den hjertevarmen og empatien som kom fra de cirka 500 fremmøtte gjorde et uutslettelig inntrykk på dem, ja, la seg som en balsam på sårene deres.

Søndag reiste vi til Prekestolen. Hildur og Nils Kjell tok vel i mot oss med den gjestfriheten som kjennetegner hjemmet deres på Jørpeland. Først kaffe og kaker og smalltalk. Deretter ble den enkelte utrustet med sko, klær og mat for turen som lå foran. Selvsagt var ikke hele gjengen i fysisk stand til å legge i vei, men sju av dem gav seg sterkt motiverte i vei, inkludert den eldste, 70 år gamle Polonski. Formen til den enkelte var nokså forskjellig, men alle nådde målet selv om været ikke viste seg fra sin beste side. Men heldigvis fikk alle nyte den uforklarlige mektige utsikten og naturopplevelsene generelt som overgikk forventningene deres i stor grad.

Resten av gruppen tok det mer kuli. De gikk, rodde eller padlet inn til hytten til Nils Kjell og Hildur som ligger så idyllisk til ved Prekestolvatnet. Her var det nok omgivelsene, den lune atmosfæren, humøret og maten som preget oppholdet som gav det lille, men spesielle ekstra.

Mandag morgen var alle samlet på turistferja inn til Lysebotn. Hvert øyeblikk trodde de var det mest spesielle på turen, selv før vi nådde Lauvik. De rikholdige og medbrakte nistepakkene og kaffen, var som et enzym i beudringen av det de aldri hadde tenkt seg majesteten av. "Tenk, der oppe stod vi virkelig i går. Helt utrolig!" utbrøt Rodi da vi speidet opp mot den mektige Prekestolen 604 meter over oss.

Etter hvert som fergen gled innover, ble fjellene steilere og fjorden trangere. Kjerag som steiler over tusen meter rett opp fra fjorden, kobbene, Fantahålå, fossefall og kraftverk, ja, flere måtte klype seg i armen og spørre seg selv om dette var en virkelighet. Vel fremme i Lysebotn stod Ole med bussen og ventet på oss. Ikke lenge etter var vi på vei oppover de velkjente, bratte 27 hårnålssvingene mot Tonstad.

Her ventet foreldrene til bussjåføren på oss. Ole fikk ikke lov til å kjøre forbi uten at de fikk hilse på gjestene. Ferske lefser og andre helnorske matretter var på plass og det var utrolig å møte den gjestfriheten og stemningen som det ble på syltetøyfabrikken deres. Ja, det tok ganske av. En journalist var også til stede for å berette om dette sjeldne besøket i bygda.

Men det var til øyparadiset Hidra vi egentlig skulle til i dag. Været viste seg fra sin beste side på tross av tidligere gråvær. Vertskapet hadde forberedt dette meget bra og det varte ikke lenge før den sedvanlig gode, velluktende og innholdsrike fiskesuppa gikk ned på høykant sammen med tilbehøret. Undringen og humøret var på topp og slik gikk kvelden.

Etter frokost neste dag, var det sightseeing på sjø og land. Blikkstille og sol, ja til og med enkelte av israelerne søkte tilflukt på skyggefulle steder. Båtopplevelsene var nok i seg selv, men å komme på utsiktssteder og få oversikten over slike paradis, gjorde det hele komplett. Da vi gikk ned fra festningen, bemerket Shmuel: "Jeg har sett mange Hollywood-filmer gjennom livet mitt selv om vi vet at det hele er en urealistisk og gloriøs virkelighet. Men nå tviler jeg på det. Vi opplever det jo her og nå!"

På båtturen tilbake til hyttene våre ble snører kastet ut. Det varte ikke lenge før vi hørte de første gledeshylene. Makrellen var nemlig på "bede". Barn kan rope og bli begeistret, men det er bare blåbær sammenlignet med disse reaksjonene. Ropene, faktene og vifting av fangsten, tror jeg nesten kunne ses og høres over hele fjorden. Noen hundre makreller måtte bøte med livet. Sløyinga gikk med liv og lyst. Faktisk ble hele fangsten fordelt til forskjellige mottakere. Ingen blir vel forundret over at hjemreisen ble flere timer forsinket fra dette ferieparadiset.

Torsdag ble det sightseeing i Stavanger, inkludert et besøk hos Stavanger kommune. Varaordfører Bjørg Tysdal Moe sjarmerte hele gjengen. Det ble en fin dialog gjennom hele besøket og flere av de besøkende fortalte om sine smertefulle opplevelser. Selvsagt hadde Bjørg sørget for vegetabilsk pizza som ble satt stor pris på.

Fredag kveld arrangerte Netanyaforeningen sabbatskveld som vanlig når en har slike selebre besøk. Det var full forberedelse på flere kjøkkener i distriktet. Makrellen som ble fisket på Hidra, ble en viktig ingrediens som ble forvaltet til en mer spicey variant enn det vi er vant med. Ellers hadde våre gjester tatt med seg mange råstoffer fra Israel. Omtrent 160 gjester fant veien til Madlamark bydelshus de kvelden. Hjalmar Svennevik åpnet med Davidharpen sin, noe som fikk alle i en fin sabbatsstemning. Lysene ble tent og bønnene bedt. Maten smakte fortreffelig og kjøkkengjengen hadde virkelig forberedt dette godt. Flere av terrorofrene fortalte med stor innlevelse om det som rammet dem så hardt. Flere hadde også med seg video som ble vist. Men vi får det samme problemet hver gang: Tiden går bare så alt for fort.

Neste dag gikk ferden videre mot Haugesund hvor vertskapet hadde planlagt programmet til den minste detalj. Historien om Moritz Rabinowitz ble markert gjennom museet, bygninger, minnestøtte osv. Rabinowitz nøyde seg ikke bare med å selge klær og skotøy. I 1929 startet han konfeksjonsfabrikken Condor som han anla som en mønsterfabrikk etter nøye studier av tilsvarende bedrifter i utlandet. I tillegg ble mange butikker startet. Han gav råd og formidlet internasjonale kontakter for andre kjøpmenn i Haugesund og virksomheten hans vokste sterkt frem til krigen. Han var en ivrig bypatriot, og byens ve og vel lå ham sterkt på hjertet. Mange hadde også møtt frem på bedehuset hvor det også var satt av tid til å høre terrorofrenes opplevelser. Kvelden ble avsluttet med en grillfest på kaien med det gamle handelslaget.

Gjestene våre ble svært overrasket at over alt der de kom, ble de tatt så vel i mot av verstfolk og andre. Flere kommenterte at slike hjertevelkomster hadde de ikke kunnet forestille seg, spesielt ikke i Norge.

Ferden fortsatte til Oslo hvor naturen med sine fossefall, fjellvidder og snø imponerte storlig. Hovedattraksjonene i Oslo var nok besøkene i synagogen, Stortinget, Vigelandsanlegget og den israelske ambassaden.

Jeg vil avslutte med Alexander som var med på denne turen. Han hadde ikke smilt de to årene etter at han mistet sin kjære kone i et angrep. Han virket usedvanlig trist, sa ingenting og gikk med en lutet holdning da han kom til Norge. Han merket seg likevel hvor hjertelig vertsfolket tok seg av ham. Men da han kom til Hidra og fikk dra opp den ene makrellen etter den andre, kom smilet frem. Noe tilsvarende hadde han opplevd i barndommen og gamle, gode minner strømmet på. Når han ikke fisket fra båt, tok han fiskestanga med seg på et berg og riktig koste seg. Da vi i høst besøkte ham i Netanya, fortalte han med begeistring hva oppholdet i Norge hadde betydd for ham og at det hadde vært med å hjelpe ham inn i en ny og bedre tilværelse.